Kan krigen om sannheten vinnes?

KOMMENTAR: Hvordan kan et opplyst demokrati møte motstandere som ikke skyr noen midler, uten selv å bryte noen grenser? Kan vi lære noe av tilfellet Trump?

Donald Trumps advokat Rudy Giuliani protesterer mot valgresultatene som viser at Trump tapte valget. Trump-leiren spyr ut løgner om valgfusk for å bryte ned tilliten til demokratiet. Foto: Jacquelyn Martin, AP/NTB

  • Harald Birkevold
    Harald Birkevold
    Kommentator
Publisert: Publisert:

I Cormac McCarthys roman «No Country for Old Men» reflekterer en aldrende sheriff i grenseområdet mellom Texas og Mexico over kriminaliteten han har opplevd gjennom sine 40 år i jobben.

I møtet med den ekstreme voldeligheten til narko-kartellene som oppsto på 1980-tallet, tvinges han til å innse at dette er noe han aldri har opplevd før. Han innser at det ikke finnes noen grenser for hva motstanderne hans vil gjøre for å vinne. Og til slutt velger han å si opp jobben. Han er rett og slett ikke i stand til å takle en motstander som ikke har noen sperrer.

Politimannen i denne romanen tar dermed et annet valg enn oberst Kurtz i filmen «Apokalypse Nå», som er basert på Joseph Conrads roman «Mørkets Hjerte». Kurtz, som i filmen er en amerikansk offiser under Vietnamkrigen, møter soldater som ikke skyr noen midler. Han innser at hans idealer ikke strekker til i møte med denne viljen til seier, og går over til å føre geriljakrig med metoder som gjør at han til slutt blir myrdet av sine egne ledere.

I begge disse litterære tilfellene reagerer en representant for «sivilisasjonen» på en ytre trussel med å bryte sammen. Den ene sier opp, den andre adopterer motstanderens metoder.

Personkult

Donald Trumps presidentperiode i USA har medført mange liknende prosesser hos dem som har måttet forholde seg til en administrasjon som ikke følger noen regler. Ikke minst gjelder dette valgte representanter for Det republikanske partiet. Partiet har for alle praktiske formål sluttet å eksistere som en selvstendig enhet, og har i stedet blitt en personkultus for Trump.

Presidentens styringsredskap er, med hans egne ord, frykt. Hans mål er å beholde makten. Alt annet, inkludert politiske målsettinger, er underordnet. Dermed finnes det ingen kjerne, intet prinsipp. Makten er målet.

Alt er mulig

Når sannhet og anstendighet er underordnet, er alt mulig. Ingenting er for utrolig, ingenting er for opprørende. Dette kjenner vi igjen fra alle totalitære ideologier.

Når en slik ideologi pares med konspirasjonsteorier, oppstår en meget farlig situasjon. For når alt kan være sant, er ingenting sant. Svart blir hvitt. Opp blir ned. Når sannheten ikke lenger finnes, finnes bare ideologien. Og når ideologien er én person, har vi det absolutte diktatur.

Igjen og igjen har folk og land verden over gått ned denne veien. Uten et slikt sammenfall av ideologi, moralsk sammenbrudd og forakt for sannheten, ingen Hitler. Ingen Stalin. Ingen Pol Pot.

De demokratiske institusjonene er ofte dårlig rustet til å møte motstandere som ikke skyr noen midler.

Hvit makt

Når Trump i desperasjon over valgnederlaget forsøker å rive ned det amerikanske demokratiet, står millioner av amerikanere klare til å følge ham på veien. Trump er dermed en påminnelse om hvor skjørt demokratiet er. For det finnes mange som kun vil støtte demokratiet dersom demokratiet tjener deres interesser.

Det republikanske partiet har allerede i flere tiår hatt som et hovedanliggende å sikre interessene til det kapitalsterke og overveiende hvite segmentet av befolkningen. Det er av stor betydning for dem at så få ikke-hvite som mulig får anledning til å stemme, og at så mange som mulig ikke benytter seg av muligheten. En generelt svekket tro på demokratiske institusjoner og prosesser er dermed i makthavernes interesse.

Norsk tristesse

En avskygning av dette ser vi også i Norge. De som har valgt å stå last og brast med trumpismen, som for eksempel Redaktørforeningens medlem Hans Rustad, har for lengst koblet seg helt fri fra sannheten og virkeligheten, fordi den er underordnet målet om å beholde makten.

Men sprekkene i det demokratiske skallet viser seg også i de små debattene. Som når motstandere av bompenger erklærer at de «vet» at politikerne har direkte inntekter fra bomstasjonene, og at alle politikere dessuten er korrupte. Det trenger ikke være sant, så lenge det korresponderer med det ideologiske målet.

De demokratiske institusjonene er ofte dårlig rustet til å møte motstandere som ikke skyr noen midler. Det tydeligste eksempelet på dette i Norge i nyere tid er terrorangrepet 22. juli. Den konkrete prøven besto Norge, da gjerningsmannen fikk en rettssak og en dom i tråd med lovverket.

Men ideologien som motiverte gjerningsmannen, lever i beste velgående. Det blir daglig demonstrert i kommentarfelt og på nettsteder som omtaler valgte politikere som landsforrædere.

Den gode samtalen

Gjennom det aller meste av menneskehetens historie har et menneskeliv som hovedregel vært brutalt, skittent og kort. Sivilisasjonene som oppsto omtrent samtidig i ulike verdensdeler, er en ny oppfinnelse. Og liberale demokratier er i historisk perspektiv som nyfødte barn. Veien tilbake til en tilstand av permanent konflikt og uten sivilisatoriske bremseklosser kan være kortere enn mange aner.

Min frykt er at dersom den ideologiske og politiske debatten fra nå av skal føres uten et felles referansepunkt som kan kalles objektiv sannhet, vil debatten bryte sammen. Når ingenting er sant, er alt mulig.

Massemedienes rolle i dette landskapet må være å holde disse sannhetene høyt, løfte dem fram og insistere på at debatten må ha noen faktiske rammer. Det har blitt sagt at en god avis er et samfunn i samtale med seg selv. Det er, faktisk, ganske godt sagt.

  • Les også: «Det er alltid Donald Trump som spiller Donald Trump, og kjemper for å vinne, uten å vite hvorfor»
Publisert:

Kommentator Harald Birkevold

  1. «Det republikanske partiet har blitt en personkultus for Trump»

  2. Hvorfor er det Kirken, og ikke for eksempel moskeene, som får mest kritikk om synet på homofilt samliv?

  3. – Er det ikke bra at ideologiske forskjeller i politikken blir tydeligere?

  4. «Etter tiår med systematisk rasering av livsgrunnlaget i små utkantkommuner, lurer staten nå på hvorfor folk flytter»

  5. Når kampen står om knappe, lokale ressurser er det alltid lurt å følge pengene. Hvem tjener på dette?

  6. Til tross for 22.000 dokumenterte løgner fra presidenten, valgte ytterligere 11 millioner velgere å gi sin stemme til Trump

  1. Kommentator Harald Birkevold
  2. Demokrati
  3. Debattkultur
  4. Samfunnsdebatt
  5. Trump