Fra en flyktning til Sylvi Listhaug

DEBATT: Kjære minister! Dette Norge som tok i mot meg og som skapte mitt mentale bilde, er du i ferd med å ta fra meg .

Publisert: Publisert:

«Vi vil gi barna tryggere og redselsfrie livsvilkår», skriver Farid Ghiami. Barna på bildet bodde på Forus Transittmottak i fjor. Foto: Jarle Aasland

  • Farid Ghiami
    Stavanger
iconDenne artikkelen er over to år gammel
  • Dette innlegget ble først publisert i august 2017.

Jeg er en flyktning fra Afghanistan som ikke vært i hjemlandet mitt på over 15 år. Jeg skriver dette til deg, Sylvi Listhaug, for å be deg tenke deg om en ekstra gang når du oppfordrer lærere med flere om å angi barn og familier som, etter å ha fått opphold, har reist tilbake til sitt hjemland. Jeg er enig med deg i at de som har fått opphold der det tydelig står at du ikke har lov å reise tilbake til det landet du har flyktet fra, ikke skal gjøre det. Men om én gjør det, er angiveri via lærere og andre tillitspersoner et destruktivt grep, synes jeg. Imidlertid er ikke dette forbudet evig, etter at en person blir norsk statsborger, kan han eller hun reise som øvrige nordmenn.

Les også

Listhaug oppfordrer til å angi flyktninger på hjemreise

Ikke bare ord

Selv vil jeg først og fremst takke Norge for all den støtten jeg og min familie har fått. Norge har lært meg demokratiske verdier. Her har jeg fått oppleve at menneskerettigheter ikke bare er ord på papir, men at de praktiseres. Mine unike norske venner og relasjoner har vist meg hvordan man kan akseptere å forsone og forsake, lære å tilgi og hvordan bearbeide traumer. Dette har vært mitt mentale bilde av Norge gjennom disse årene.

Vonde minner

Jeg kan ikke svare for flyktninger generelt, men for min del er det umulig å returnere. Det er dette angiveriet som gir meg vonde minner. Vi har tre barn. Vår eldste sønn var 8 år gammel da vi kom til Norge, de to andre er født her, og om noen dager skal de starte nytt skoleår i 7. og 5. klasse. De har lite eller ingen kjennskap til all den elendigheten som vi foreldre måtte gjennomgå i Afghanistan og på veien hit.

Hvorfor skal de bli brukt som et middel, hvorfor skal de dras inn i dette? Jeg lurer på om de noen gang kommer til å kunne fri seg fra denne byrden at deres foreldre er innvandrere og må «overvåkes»? Hva slags samfunn ønsker vi å utvikle med slike oppfordringer, Sylvi Listhaug?

Les også

Støre: Listhaug-oppfordring minner om et angiversamfunn

Jeg blir minnet om en tid da livet var veldig vanskelig og smertefullt. Da USA intensiverte «krigen mot terror» ble mitt hjemland gjenstand for et maktvakuum i en periode, og lokale grupperinger tok seg til rette. Jeg måtte forlate Afghanistan for å overleve, og livet mitt ble snudd på hodet. Jeg kom fra en familie som levde i relativt trygge kår, men nå la jeg ut på en reise som jeg ikke visste omfanget av. Mye av tiden gikk jeg til fots, og det hendte at jeg var i hendene på menneskesmuglere. I mars 2002, i en skog mellom Mukatsjevo i Ukraina og Michalovce i Slovakia, ble jeg nattestid vitne til at to år gamle Omid (et guttenavn som ironisk nok betyr «håp») ble kvalt av bevæpnede og maskerte menneskesmuglere. Deretter leverte de Omid tilbake til foreldrene Javid og Tamana og sa at de har gitt ham litt sovemedisin slik at han skulle være stille mens de krysset grensen.

Hvorfor?

Vi var på Slovakias side da solen kom opp og varmet oss denne marsmorgenen – men Omid våknet jo ikke. Da var det mange som skrek, noen slo seg selv, noen rev av seg hår på hodet. Moren besvimte. Vi var rundt 40 mennesker i ei grøft ved en gård, og vi ventet på å bli fraktet videre. Tinningene mine banket av hodeverk, sult, mangel på søvn og trøtthet etter å ha gått dagevis til fots. Da var det ett ord som sto intenst i tankene mine: Hvorfor?

Hvorfor måtte Omid dø? Hvorfor var vi der? Hvorfor var vi ikke heller på vei til Golf-statene, eller hvorfor kunne vi ikke blitt i Russland? Det var jo nærmere enn Europa? Spørsmålene kvernet. Hadde vi et hjem? Hadde vi et land? Hvorfor ble vi jaget og behandlet slik? Og hvordan blir det krig i et land? Hvor får de tak i så mye våpen, ammunisjon, fly, krigsmaskiner og drivstoff når folket ikke engang har råd til å sove med mett mage?

Svarene var like kompliserte som problemene. Og dessverre er ikke Omid verken første eller siste offer for krig. Kan nasjonalstatene da sitte musestille og håpe at flyktningene ikke skal komme til dem?

Les også

Om politisk ufølsomhet og kynisme

Et sterkt ønske

Hvorfor forteller jeg om min flukt? Klart det hadde med overlevelse å gjøre, men det handler også om et sterkt ønske: at våre barn ikke skal havne i eller oppleve det samme som oss. Vi ønsker å gi dem tryggere – og redselsfrie – levekår. Er du med Sylvi Listhaug, bidrar du til det?

Flyktninger ankommer med opplevelser og traumer. Noen slik som vi afghanere, som levde under et regime som holdt på med angiveri – fra kommunistene, med russisk velsignelse, til Taliban. I Afghanistan har vi et fast uttrykk som sier: «Ikke spytt på maten du serverer.» Hvis Norge tar imot flyktninger, må de behandles som mennesker, med anstendighet og i allef all en viss forståelse.

Kjære minister!

Du vet veldig godt at flyktninger ikke kommer til Norge lenger. Ved utgangen av juli har det totalt ankommet bare 2624 flyktninger takket være din politikk. Dette Norge som tok i mot meg og som skapte mitt mentale bilde, er du i ferd med å ta fra meg. Og hvis du ikke kan fremme inkludering – vær iallfall anstendig nok til å ikke skape mer splittelse

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Tidligere Bryne-spiller har alvorlig sykdom. Her har han akkurat fullført gåturen fra Bergen til Oslo.

  2. Stavanger-politiker kalte Abid Raja "klovn" etter å ha drukket flere øl

  3. Folk unngår hverandre og naboer har sluttet å hilse. Verdensarvområdet splitter øysamfunnet

  4. Syklist syklet mot kjøreretningen i Hundvågtunnelen

  5. Vannskutere kjørte i Superspeed-bølgene nesten helt til Hirtshals

  6. Sykepleier på Vestlandet tiltalt for å ha stjålet legemidler

  1. Migrantkrisen i Europa
  2. Sylvi Listhaug
  3. Afghanistan