Politikere, penger og posisjoner

GJESTEKOMMENTAR: For en politiker er valgdagen aldri en sluttdato.

Ny makt i Stavanger og nye posisjoner etter valget i 2019 (f.v.): Eirik Faret Sakariassen (SV), Frode Myrhol (FNB), ordfører Kari Nessa Nordtun (Ap), varaordfører Dagny Sunnanå Hausken (Sp), Daria Maria Johnsen (MDG) og Mímir Kristjánsson (Rødt).
  • Trond Birkedal
    Skribent
Publisert: Publisert:

Vinnerne skal i gang med forhandlinger, budsjett og å styre, og til og med taperne skal fordele verv og jobber. Felles for dem alle er at de allerede er i gang med å tenke på neste valg, – som aldri er mer enn to år unna.

De lokale partiene skal nå i gang med å planlegge valgkamp, vedta partiprogram og velge hvem som skal stille til valg for dem.

Personer viktigere enn politikk

Jeg har tidligere skrevet at det er avgjørende med personkjemi når partier skal samarbeide. Dersom ordførerkandidaten i ett parti ikke kan fordra toppkandidaten i et mulig samarbeidsparti, er det lite sannsynlig at det blir et samarbeid. Politikk handler om relasjoner og om å ha tillit til de man samarbeider med.

Dette skjedde for eksempel i Sandnes i 2007, der Høyres påtroppende ordfører Norunn Østråt Koksvik hadde så lite til overs for Frp’s sittende varaordfører Pål Morten Borgli, at hun rett og slett byttet ut Frp med Ap og valgte seg Kåre Hauge som varaordfører. Borgli har aldri tilgitt Høyre, og Høyre har – som en direkte konsekvens – vært uten makt i Sandnes siden 2011.

Ved sist kommunevalg hadde det en betydning at Sp i Stavanger skiftet toppkandidat fra Bjarne Kvadsheim til dagens varaordfører Dagny Sunnanå Hausken. Kvadsheims Sp hadde samarbeidet med Høyre i 24 år, mens Hauskens Sp derimot nesten ikke kunne vente til valget var over før det skiftet side og sørget for en Ap-ordfører. Stavanger Sp skiftet ikke politisk kurs etter 24 år, de skiftet bare toppkandidat.

Partier velger personer

Det vanlige er at et lokalparti velger en nominasjonskomité som har ett år på å finne ut hvem som skal være partiets kandidater, både til det fremste vervet (for de største partiene vil det si ordførerkandidat) og til resten av listen. Formelt sett blir kandidatene valgt på et medlemsmøte høsten 2022 eller våren 2023, slik at man får tid til å profilere dem.

Her i Stavanger er det ingen tvil om at ordfører Kari Nessa Nordtun (Ap) tar gjenvalg som sitt partis toppkandidat. Det spennende er hvem som blir Høyres kandidat. Høyre har ligget stabilt på 33 prosent på alle lokale målinger etter valget i 2019, og med Nessa Nordtuns skjøre flertall er det ikke usannsynlig at Høyres kandidat blir byens neste ordfører.

Kanskje på grunn av dette har Stavanger Høyre i år valgt å nominere sin ordførerkandidat allerede i november, to år før valget. Det betyr at den som blir Høyres ordførerkandidat, får god tid på seg til å bli profilert og til å bygge de nødvendige alliansene. Høyre har også, med dette sjakktrekket, sikret seg at det ikke blir noen krangel eller bråk om førsteplassen ett år før valget. Blir det konkurranse i år, er det glemt når valget kommer.

Les også

Trond Birkedal: «Folkets valg til Stortinget?»

Penger, makt og krangel

Nominasjon før et valg og fordeling av verv etter valget er, etter min erfaring, en av de vanligste årsakene til utmeldinger i et parti. En person som er villig til å stille som ordførerkandidat den ene dagen, kan være utmeldt av partiet den neste. De siste periodene har vi sett splittelser i flere partier i forbindelse med fordeling av verv og frikjøpsmidler etter et valg. Det er ikke nødvendigvis sånn at folk blir med i politikken for pengenes skyld, men det er mulig å tenke seg at de for en del politikere er avgjørende for at de søker gjenvalg.

Jeg har tidligere skrevet om godtgjørelsene i Stavanger-politikken. Her så vi at heltidspolitikere i Stavanger stort sett ligger rundt en million i godtgjørelse, med unntak av FNBs Frode Myrhol, som tjener over 1,8 millioner kroner på å være fulltidspolitiker. I motsatt ende er Rødt og SV, der lønnen er en drøy fjerdedel av Myrhols.

Noen politikere går ned i lønn fordi de kommer fra bedre betalte jobber i næringslivet, mens andre får et kraftig lønnshopp. Dersom man i en sivil jobb kan tjene rundt 500.000 kroner, mens man som politiker tjener det dobbelte, blir det medvirkende når man skal bestemme seg for å ta gjenvalg eller ikke.

Å sikre egen inntekt kan føre til at man vegrer seg for å slippe til nye krefter, og det kan hindre rekruttering og utskifting av politikere. Måten godtgjørelsene er innrettet på i Stavanger kommune og i fylkeskommunen, hvor det i praksis ikke er noe tak og det er antall verv som avgjør hvor mye man tjener, sørger ofte for at mange verv beholdes på få personer.

Les også

Trond Birkedal: «Millionlønninger i lokalpolitikken»

Likt arveoppgjør

Det sies at det er ved arveoppgjør man virkelig blir kjent med sin egen familie. For en del av politikerne er det ved nominasjon og fordeling av verv man virkelig blir kjent med egne partikollegaer.

Jeg har tidligere tatt til orde for at stortings- og lokalvalgene valgene i Norge bør samles hvert fjerde år, i stedet for at vi har valg annethvert år, som i dag. For de som sitter i posisjon og skal styre lokalt, må det være litt forstyrrende at man allerede må i gang med å planlegge neste valgkamp kun to år ut i perioden og to uker etter neste valg.

For de som vil inn og styre, er det en trøst at det bare er to år igjen til de får sjansen.

Les også

  1. Så viser det seg altså at også SV hadde en abso­lutt grense for hva de kunne godta

  2. Jo, det var et klimavalg

Publisert:
  1. Gjestekommentar
  2. Trond Birkedal
  3. Politikk

Mest lest akkurat nå

  1. Trump vekker avsky etter minneord

  2. Ble tobarnsmor med 18 års mellomrom: – Jeg er ikke lenger så skråsikker

  3. Nå kan du få «Regå» i hagen

  4. Jenta som ville gjøre Sandnes til en utrygg plass er nå dømt til forvaring

  5. Ja, det er lov med viltkjøring på Motorveien...

  6. –1800–1900–2000. Solgt!