Menneskeartens uvanlig lange levealder

GJESTEKOMMENTAR: Et av bio­logiens spørs­mål er hvorfor vi mennesker blir så gamle.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Jeg var på fest sist helg. Det skjer ikke like ofte som før, og du skjønner kanskje hvorfor når jeg forteller at det var et 50-årsjubileum for russetida. Jeg har med andre holdt det gående en stund.

I hvert fall var det hva jeg tenkte, før jeg ved middagen oppdaget at min gamle engelsklærer satt ved nabobordet. Etter noen timer forlot han selskapet på egne bein, etter å ha holdt tale. I sitt 103. år.

Det er en stund siden jeg har følt meg yngre.

Størrelse og levealder

Vi er ikke de som blir eldst. Det finnes hvaler og haier som teller alderen i århundrer, skilpadder også, forresten, og mange dyr kan bli like gamle som oss. Elefanter og papegøyer er åpenbare eksempler.

Fuglenes nokså lange liv er bemerkelsesverdig, fordi de er så små. Hadde papegøyer vært pattedyr, er det vanskelig å se for seg at de kunne levd stort lenger enn katter. Av dette kan vi lære at alder også har noe med arv å gjøre. Fugler er etterkommerne av dinosaurer.

Slik sett er det kanskje vi pattedyr som skiller oss ut? Små dyr lever korte liv, og så øker alderen med økende kroppsstørrelse – helt til vi når hvaler og elefanter. Slik sett burde ikke vi mennesker ligge på alderstoppen.

Kanskje særlig siden vi skiller oss ut også på en annen måte: Vi lever i flere tiår etter at vi har mistet evnen til å få barn. Det er det nesten ingen andre som gjør. Vi kaller det «bestemorparadokset».

Jeg har lyst til å omdøpe det til «bestefarparadokset», for både menn og kvinner lever bemerkelsesverdig lange liv – men vi menn er ikke et like stort mysterium. Vi kan nemlig få barn helt til vi dør. «Paradokset» handler om at hos nesten alle andre pattedyr dør hunnene når de når overgangsalderen.

Den gjerrige naturen

Jeg får kanskje legge til at livslengde selvsagt avhenger av mye mer enn biologi. Levestandard, helse, kosthold, økonomi – alt dette gjør at vi stadig lever lenger, – men poenget er at vi selv i steinalderen hadde lengre liv enn vi «burde» hatt, selv om vi den gang sjelden ble mer enn 40.

Så paradoksets løsning handler om hvilken nytte naturen har av oss gamlinger.

Det er nemlig ikke slik at naturen skjenker oss gode, lange liv sånn bare for å være grei. Naturen er faktisk aldri særlig grei, den er snarere temmelig kjip og gjerrig. Du får det du trenger, og knapt nok det.

Det mest påtrengende eksempelet akkurat på denne tiden av året, er nattergalen. Den er utbredt fra rundt Oslofjorden og langs kysten vestover til Stavanger. Gå ut i en åpen løvskog når mørket faller på, og har du flaks, blir du servert de mest vidunderlige triller, den vakreste fuglesang du noensinne kommer til å høre. Det er lett å tenke at det må være en vakker fugl som synger så nydelig.

Men slik er det ikke. Nattergalen er en helt hverdagslig, grå og mellomliten fugl som de færreste ville kaste to blikk etter. Det er som om Gud skulle sagt: «Ok, du skal få verdens vakreste stemme, men det får være nok, så du får ellers nøye deg med å se ut som Hvermannsen i støvfrakk.»

Uansett, enten du foretrekker å snakke om «Gud» eller «naturen» – vedkommende er gjerrig.

Dette er også grunnen til at vi til slutt dør. Vi er skjenket lange liv, ja, men det finnes en grense. De som er på min alder, merker tendensene. Du får stadig nye «vondter» rundt i kroppen. Hvorfor?

Du kan si at kroppen slites, men hvorfor repareres den ikke, slik den ble da vi var i tjueårene?

Det har nok en gang med evolusjon å gjøre. Det eneste som teller, er at vi formerer oss. Så evolusjonen investerer hardt i å holde oss friske og raske mens vi er i reproduktiv alder, og mindre i å holde oss i live etterpå. Slike endringer vil jo uansett ikke hjelpe fremtidige generasjoner.

Tenker vi biologisk på det, kan vi si at når evolusjonen holder oss spreke og raske når vi er unge, er det for å sikre fremtidige generasjoner. Så her er gjerrigknarken nødt til å investere tungt i fysiologiske og anatomiske triks – knokler skal gro, hjernen skal sprudle, blodet skal pumpe og ødelagte gener skal repareres.

Les også

Erik Tunstad: «Lam eller løve?»

Nyttige gamle

Når jobben så er gjort og genene trygt sendt nedover tidens elv, hva er da vitsen med å investere? Du kan ikke både få farge og sang! Du kan ikke både få masse unger – og leve lenge. Med mindre det da finnes det vi kaller et seleksjonspress, altså ett eller annet som gjør det innsatsen verdt for naturen å holde oss i live.

Med mindre du er menneske, da. Da får du leve litt, også etter at du er ferdig med de ungegreiene. Hvorfor?

Jo, fordi ungene har bruk for gamlingene. Våre gamlinger bidrar til å hjelpe de yngre til å klare seg bedre. Og mens eldre menn i steinalderen fremdeles kunne bidra med jakt, samling og forsvar – kunne bestemødrene gjøre det samme, og i tillegg støtte den gravide gjennom svangerskapet, ta over stell av smårollingene når den nye babyen kom, og så videre.

Gamliser kan brukes til så mangt, og det er noe den gjerrige naturen vet å sette pris på.

Dette, tror mange forskere, er en av forklaringene på at vi mennesker klarte oss så godt i konkurransen med andre menneskearter, som neandertalerne og denisovanerne: Vi kunne få flere barn enn dem, og raskere – fordi bestemor avlastet mor.

• Erik Tunstads siste gjestekommentarer
• Andre gjestekommentarer