Nasjonalmuseet skal ikke drive med forvaltning av Fredriksen-søstrenes milliardarv

GJESTEKOMMENTAR: Nasjonalmuseet skal ikke bygge andres formue, men løfte fram og vise kunst fordi den er viktig for oss.

Publisert:
Natasja Askelund
Billedkunstner

Milliardær-søstrene Cecilie (t.v.) og Kathrine Fredriksen lar Nasjonalmuseet låne deres svinedyre kunst, investeringer som dermed øker i verdi. Det burde Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo og samlingsdirektør Stina Högkvist (t.h.) ikke ha gått inn på. Foto: Morten Qvale/Nasjonalmuseet

Kunst handler om mange ting. Jeg har skrevet kronikk opp og blogg ned i mente om kunsten som menneskers samvittighet. Jeg har skrevet om kunsten som kan si det usigelige, om den vakre kunsten, om den viktige kunsten. Men kunst er så mye annet også: Kunst er penger, kunst er investeringsobjekt, kunst er makt, kunst er karriere, kunst er politikk, kunst er historieskriving og rikfolks pynt og gode samvittighet.

Kunstneres frihet og bånd

Det er selvfølgelig kjekkest å snakke om kunsten som driver samfunnet videre. Det føles bedre å skrive om geniet som ser verden med nye øyne og trosset makten og allmenne sannheter. For kunsten har utfordret kirken, vitenskapen og moralen. Kunstneren har studert anatomi og beskrevet fosteret i mors liv mens man ennå ikke visste hvordan forplantningen foregikk. Kunstneren har vist at kirkens menn er av kjøtt og blod; grådige og maktsyke. Kunstneren har turt å fremstille kvinner som seksuelle vesener med mot og styrke. Kunstnerne har brutt barrierer og banet vei for nye ideer. Men kunstnerne har også vært i maktens klør, og løpt kirkens og de rikes ærend. De har gjennom historien vært avhengige av rike mennesker og kirkens oppdragsgivere.

Ingen vet bedre enn billedkunstnerne at vi behøver verdens rike mennesker, at noen kjøper og samler og løfter oss fram. Ingen vet bedre enn kunstneren at for å «lykkes» i kunstverdenen, er man avhengig av å bli kjøpt opp av de viktige og riktige samlerne.

Damien Hirst er ikke Damien Hirst først og fremst fordi han er en genial kunstner, men fordi han er et investeringsobjekt. Jeff Koons’ førsteplass i kunstsalghimmelen sikrer ham også status i kunstverdenen, for om han ikke holdes der på toppen, der David Hockney og Edvard Munch bor, synker formuen til noen av de rikeste menneskene i verden.

Aristokratiet, kirken og rikfolk har bygd kunstnere og kunstnerskap siden da Vinci, Michelangelo og Rembrandt. De har gitt dem oppdrag, kjøpt bilder, bygd sitt eget ettermæle og skapt sin egen image.

Formuesforvaltning

Direktør Karen Hindsbo ved Nasjonalmuseet har rett i én ting når hun rettferdiggjør samarbeidsavtalen med Fredriksens-døtrene, der Nasjonalmuseet får låne kunsten mot å hjelpe dem med å kjøpe inn mer kunst. Kunsthistorien er full av eksempler på rikfolk som har donert bort samlingene sine og på den måten bygd opp museene i verden, og slik bidratt til både sin egen og kunstnernes anseelse.

Stavanger kunstmuseum er delvis bygd opp om Hafsten-samlingen, som i sin tid ble donert til Stavangers faste galleri. I Kode i Bergen viser de Stenersen-samlingen og Rasmus Meyers samlinger, som begge er private samlinger gitt til byen. Så hva er egentlig problemet med dette samarbeidet mellom Nasjonalmuseet og de to søstrene Fredriksen? Hvorfor er kunstnerne så kritiske til at Nasjonalmuseet er med på å bygge opp kunstsamlingen – og egentlig formuen – til to av Norges rikeste mennesker?

Dette er jo, som Karen Hindsbo sa, kunstverk som allerede verdimessig ligger i toppskiktet. Dette er kunstnere i verdensklasse, kunst som blir vist på MOMA. Det er Marlene Dumas, Agnes Martin og Phillip Guston, kunstnere vi ellers ikke ville fått se på Nasjonalmuseet i Norge. Er det virkelig sånn som kulturministeren vår, Trine Skei Grande, sier i Klassekampen, at den norske holdningen til privateid kunst er sær?

Museenes oppgave

Vi må tilbake der vi startet. Til kunsten, til viktigheten av kunsten, til hvorfor vi skal ha et kunstmuseum. Så jeg tar det igjen: Kunsten forteller hvem vi er som samfunn. Kunsten forteller hvor vi var og hvor vi vil. Kunsten setter forstørrelsesglass på det vi ikke vil se og løfter fram det vi har glemt. Kunsten forteller menneskenes historie og viser veien videre. Et kunstmuseum skal ta vare på den historien, verne om det vi trødde på, huske det vi glemte. Et kunstmuseum skal løfte fram dem som våger det vi ikke trodde var mulig.

Derfor bør Nasjonalmuseet være fristilt de føringene som ligger i å bygge samlingene til Fredriksen-døtrene. Nasjonalmuseet kan gjerne ønske seg Marlene Dumas, men det bør være fordi hun er en modig maler, som maler kvinnemyter og kvinneliv ut fra nye perspektiver. Ikke fordi hun er en kunstner i det verdimessige toppskiktet. Hindsbo må gjerne ville vise Agnes Martin, men det må være fordi hun utfordret det abstrakte og minimalistiske maleriet, ikke fordi de har verk av henne på MOMA. I et moderne demokrati har vi ansvar for å slippe fram de stemmene som sier det som er vanskelig å høre. Vi har ansvar for å ta vare på den kunsten som forteller den viktigste historien. Nasjonalmuseet skal ikke bygge formue, men løfte fram og vise kunst fordi den er viktig for oss.

Og det er her Trine Skei Grande ikke bare tråkker i salaten, men driter i den. Hun glemmer, eller kanskje hun ikke vet, at kunstnerne kan sin kunsthistorie når hun så stolt skryter av fagmiljøet i museet og håner kunstnerne for å sage av greina de sitter på. Da Michelangelo fikk kritikk av en av kardinalene for motivvalget i Det sixtinske kapell, malte han den aktuelle kardinalen inn i underverdenen. Det er kunstnerne som lager kunsten. Det er kunstnerne som forteller historien.

Michelangelos vegg bak alteret i Det sixtinske kapell i Vatikanet, fresken «Dommedag» (innfelt til venstre), møtte stor motstand, spesielt fra kardinalen Carafa. Kritikerne mente at nakenheten – spesielt cirka midt på kroppene – gjorde verket umoralsk. Michelangelos svar var kontant og et sterkt uttrykk for kunstnerisk frihet fra de som satt på pengesekken, kirken: Han malte rett og slett det gjenkjennelige og karakteristiske ansiktet til Carafa på figuren lengst nede til høyre, en av dommerne i underverdenen – med eselører (tåpelighet) og en slange (falskhet) til å dekke den nakne kardinalen midt på.

Les også

Stavanger kunstmuseum kjøpte 11 og fekk 210 verk i gåve i 2018. Er det eit problem?

Les også

Museum Stavanger får 900.000 ekstrakroner

Les også

Rogalands største sølvskatt er tilbake etter 250 år: – Nå er vi Ringenes Herre

Les også

Natasja Askelund: «Når kunstlivet klikker og publikum liker, da samler dronningen hjerter»

Les også

Natasja Askelund: «Hva gjør vi når geniet er en dust?»

Publisert: