Fastlåst i Israel – ingen finner nøkkelen

KOMMENTAR: Israel vanærer seg selv for hver dag som går. Hittil har okkupasjonen av Vestbredden vart i 52 år. Heller ikke ser «Midtøstens eneste demokrati» ut til å få på plass en styringsdyktig regjering.

Publisert: Publisert:

Ingen finner nøkkelen til å låse opp Israels politiske krise. Her har en ortodoks jøde i Jerusalem funnet en passende kylling. Så blir det i hvert fall middag. Foto: Jarle Aasland

  • Arild I. Olsson
    Journalist

Benjamin Netanyahu kjemper ikke bare for sitt politiske liv, han kjemper også for å holde seg selv utenfor fengselsmurene.

Statsministeren er tiltalt for korrupsjon og bedrageri. Får han ikke gjennom en lov som gir statsministeren immunitet og samtidig beholder posisjonen, er han ferdig. Korrupsjonssaken mot Netanyahu innledes i oktober, med mindre han får på plass en lov som sikrer regjeringslederen mot rettsforfølgelse.

Det ble dødt løp mellom Netanyahus høyreallianse og utfordreren Benny Gantz’ sentrumsallianse i valget denne uka. For å unngå at det må skrives ut nyvalg er det nødvendig å få en bred koalisjonsregjering på plass i Israel, men det blir ikke enkelt:

Valgets joker – den revisjonistiske sionisten Avigdor Lieberman og hans nasjonalistiske parti Yisrael Beiteinu (Israel vårt hjem) – har invitert høyresiden og sentrum til å sette seg ned og se på muligheten for å danne en nasjonal samlingsregjering. Her er noen kriterier som skal på plass for at det skal bli en realitet:

  • Likud – Netanyahu blir sittende, ellers blir det ikke forhandlinger.
  • Kahol Lavan – Netanyahu må gå, ellers blir det ikke forhandlinger.
  • Likud er avhengig av støtte fra de religiøse jødene.
  • Kahol Lavan vil ikke samarbeide med dem.

Situasjonen er med andre ord fastlåst, med mindre Likud kaster Netanyahu. Det kommer neppe til å skje.

Venstresiden

Ikke er venstresiden stor nok til at den kan bidra med noe løsningsorientert heller. Benny Gantz’ sentrumskoalisjon er egentlig på høyresiden i tradisjonell politisk forstand, men til venstre for Likud. Det kan være at de to venstrepartiene Demokratisk Union og Arbeiderpartiet kunne samarbeidet med Kahol Lavan, om det var slik at Benny Gantz søkte enda lenger mot sentrum, men de ville ikke hatt nok mandater sammen til å kunne danne flertall.

I så tilfelle måtte de hatt støtte fra Israels tredje største parti: Den arabiske felleslisten.

Det kommer ikke til å skje.

Les også

LES OGSÅ: Får Israel 70 år til?

Den arabiske felleslisten

Felleslisten vil ha slutt på okkupasjonen av Vestbredden og krever at det opprettes en palestinsk stat der. Med andre ord: At Oslo-avtalen overholdes. Men i Israel er å puste liv i Oslo-avtalen det samme som å bære havre til en død hest. Det kan være god mosjon for den som bærer havren, men får ikke gampen på beina. Oslo-avtalen er død.

Ethvert forslag om å behandle arabiske israelere som fullverdige samfunnsborgere på den ene siden, og avslutte den over 50 år lange okkupasjonen på den andre, vil falle til Knesset-gulvet med et brak. De store skillelinjene i israelsk politikk går ikke på hvorvidt man skal opptre anstendig overfor palestinerne, områdets opprinnelige majoritet. De handler om helligdagsfred, verneplikt og behandlingen av landets ortodokse minoritet.

Les også

LES OGSÅ: Den hellige byen

Benny Gantz vil ha slutt på særbehandlingen av ortodokse jøder. Benjamin Netanyahu er avhengig av støtten deres.

Israels fjerde største parti – Yisrael Beiteinu – scorer i likhet med Kahol Lavan stort på å distansere seg fra de religiøse jødene. Men dette er et nasjonalistisk parti som har støtte blant sekulære bosettere på Vestbredden. For dem vil det være å skyte seg selv i foten å samarbeide med Den arabiske felleslisten.

Økonomi og okkupasjon

Netanyahu har bygget gode relasjoner til Saudi-Arabia og småstatene i Persiabukta, ikke minst fordi de har en felles fiende i Iran. Dette har vært godt nytt for den israelske økonomien, men araberstatene er imot den israelske okkupasjonen og støtter ideen om en palestinsk stat. Det samme gjør EU som er Israels viktigste handelspartner. Brussel anerkjenner ikke okkupasjonen av Vestbredden og boikotter produkter fra israelske bosettinger.

Et større press fra viktige handelspartnere for å tvinge Israel i en mer humanitær retning, vil ha en effekt den israelske regjeringen er nødt å forholde seg til. Det er ingen grunn til å tro at noen israelsk administrasjon vil låne øre til velmente moralske innvendinger, men økonomiske argumenter virker: Den israelske okkupasjonen koster mer enn 30 milliarder kroner i året og utgjør etter hvert rundt 10 prosent av brutto nasjonalprodukt.

Smertegrensen er for lengst nådd. Bare tunge subsidier fra USA, gjør at regnestykket går i hop. Men USA har nå passert 1000 milliarder dollar i budsjettunderskudd og må på et eller annet tidspunkt vurdere om landet har råd til å holde seg med et moralsk fordervet og uanstendig anneks i Midtøsten.

Israelske ledere ynder å kalle landet sitt «Midtøstens eneste demokrati», noe som er en overdrivelse, og dessuten en fornærmelse mot naboland som Libanon og Jordan. Tilfellet er at Israel er den politiske enkeltfaktoren som bidrar til størst demokratiunderskudd i hele regionen.

De spiser ikke mye svin i Israel. De har dem på skogen.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Kommunen med innstendig bønn før dagens støttemarkering i Stavanger: - Vi er bekymret

  2. Kreftsjuke Pia (2) får ha familien rundt seg på sjukehuset. – Det betyr mykje

  3. Følg med på nyttår rundt i distriktet på våre webkameraer

  4. 18 nye smittede i Norge siste døgn

  5. Trebarnsfaren tok livet sitt. – At alle fortsatt vil snakke med oss om Pål, betyr enormt mye.

  6. Oljedirektoratet skal ansette seks nye direktører. Det kom inn 160 søknader til stillingene

  1. Israel
  2. Benjamin Netanyahu