Den siste reaganitt takker for seg; Reagan-revolusjonen offisielt over

GJESTEKOMMENTAR: Paul Ryans beslutning om å trekke seg fra politikken, blir av mange tolket som et tegn på at Republikanerne kommer til å gjøre det dårlig i mellomvalget i høst. Det kan være sant, men Ryans exit symboliserer også et stort skifte i partiet. Det markerer slutten på Reagan-revolusjonen.

Torsdag annonserte Paul Ryan, Speaker og Republikanernes majoritetsleder i Representantenes hus i Kongressen, at han trekker seg fra politikken.
  • Fareed Zakaria
    Fareed Zakaria
    Redaktør og forfatter
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

I 1950- og 1960-årene var Republikanerne partiet for amerikansk næringsliv og fikk bred støtte fra hvitsnipper og country-club businessmen. Det var likeframt orientert i retning handels- og næringsinteresser og argumenterte for lavere skatter, mindre regulering og finanspolitisk ansvar. Men det var et minoritetsparti, villig til å gå med på de grunnleggende konturene av Franklin D. Roosevelts store prosjekt, New Deal.

For å forstå omfanget av Roosevelts betydning for amerikansk politikk midt på 1900-tallet, se på følgende faktum: Fra 1933 til 1969 var alle som satt i Det ovale kontor, Roosevelt selv, ivrige disipler av ham og i tilfellet Dwight D. Eisenhower, en general som var håndplukket og skjøvet fram av Roosevelt. Det er blitt sagt at da Richard M. Nixon kom til i Det hvite hus i 1969, vokste hans allerede sterke paranoia, for han trodde, ikke uten grunn, at han var en ensom republikaner i et statsapparat som i nesten et halvt århundre hadde vært stappfullt av liberale.

I utenrikspolitikken hadde Det republikanske partiet på 1950-tallet bare så vidt forlatt sin isolasjonistiske holdning, men var fortsatt forsiktig med internasjonalt engasjement. Når det gjaldt borgerrettigheter, var partiet progressivt og aktivistisk. Høyesterettsjustitiarius Earl Warren, en tidligere republikansk guvernør i California (og med far fra Rogaland og svensk mor; red.mrk.), utstedte Høyesteretts milepæl av en avgjørelse som gjorde etnisk segregering i skolene ulovlig, og president Eisenhower sendte føderale tropper til Arkansas for å håndheve forbudet.

President Franklin D. Roosevelt og hans kone, Eleanor, i midten, sammen med daværende kronprins Olav (t.h.) og kronprinesse Märtha (t.v.) i april 1939. Under den påfølgende krigen hadde Rooseveltene et nært forhold til kronprinsessen og barna Ragnhild, Astrid og Harald, mens kronprinsen var i London sammen med kong Haakon og den norske eksilregjeringen.

Den første store omformingen

Nixon satte i gang begynnelsen av partiets første store omforming. Det hadde lenge hatt en nasjonalististisk fløy med motstand mot ny-innvandring. Men den demokratiske president Lyndon B. Johnsons omfavnelse av borgerrettighetsbevegelsen skapte omstendighetene for en av de store snuoperasjonene i amerikansk historie. Demokratene, som fram til da i sørstatene hadde vært raseskille-partiet, ble partiet for borgerrettigheter, mens Republikanerne, Lincolns parti, begynte å speile de hvite i sørstatenes motvilje mot føderalstaten og lovene om sivile rettigheter. Men på andre områder av innenrikspolitikken styrte Nixon som en liberaler. Han grunnla Environmental Protection Agency (miljødirektoratet) og styrte økonomien slik enhver demokrat ville ha gjort. «Vi er alle keynesianere nå», er et berømt Nixon-sitat.

Ronald Reagan var USAs president fra 1981 til 1989.

Ronald Reagan avsluttet det Nixon startet, endringen av Republikanerne til et ideologisk orientert parti. Han sto sterkt for frie markeder, frihandel, begrenset stat og en entusiastisk internasjonalisme for å fremme demokratiet i andre land. De gamle country-club-republikanerne ble aldri sanne troende, men på grunn av valgseieren aksepterte de Reagans omdefinering på grunn av valgseieren, som demonstrert av alliansen mellom the Gipper og hans visepresident-kandidat George H. W. Bush (the Gipper ble klengenavnet på Reagan etter at han spilte rollen som George «The Gipper» Gipp i filmen om den norsk-amerikanske amerikansk football-stjernen Knute Rockne; replikken «win one for the Gipper» ble hengende ved skuespilleren Reagan, og han brukte den selv som politiker i valgkamper; red.mrk.).

Reagans omdefinering av partiet, til en kvasi-libertariansk organisasjon, fortsatte gjennom Clinton-årene, selv om det alltid fortsatte å ha med seg sine sosialt konservative velgere. Partilederne var reaganitter, ideologien var reaganittisk.

Partiets velgerbase − nå eldre, hvitere og med lavere utdanning enn før − var på Trumps side, ikke Ryans.

Den andre store omformingen

Så kom Donald Trump. Tidlig syntes Trump å oppfatte at Det republikanske partiet hadde endret seg, og at kjerneidelogiens appell ikke lenger handlet om økonomi, men om nasjonalisme, etnisitet og religion. Hans første politiske utspill var birtherism, den skadelige og falske påstanden om at president Obama i vikeligheten var en muslim som var født i Kenya (ingen født i utlandet kan velges til president i USA; red.mrk.).

Les også

Zakaria, desember 2017: « Trump forstår kanskje velgerbasen bedre enn vi gjør»

Da Trump stilte i den republikanske nominasjonskampen, var han nesten alene på podiet i å avvise Reagan-oppskriften. Han avviste enhver utsikt til sosial-reformer, samtidig som han kritiserte intervensjoner og støtte til demokrati-utvikling i utlandet. I den økonomiske politikken flørtet han med alle slags liberale ideer, fra store investeringer i infrastruktur til helsereform for alle.

Men han var konsekvent en hard-liner på noen kjerneområder − innvandring, utenlandshandel, etnisk bakgrunn og religion. På alle disse sverget han til en tøff linje med nasjonalisme, proteksjonisme, anti-innvandring, anti-islam og styrking av politiet. Og som en utenforstående danket han ut 16 etablerte republikanske kandidater. Libertarianisme, viste det seg, var en ideologi med mange ledere − republikanske senatorer, guvernører og tenketanker − men med svært få tilhengere.

En måned før presidentvalget i november 2016, da alle ventet at Trump ville tape, ringte majoritetsleder Paul Ryan til andre kongressrepresentanter og sa at de sto fritt til å distansere seg fra Trump. Etter dette raste hans oppslutning blant republikanske velgere med nesten 20 prosentpoeng. Partiets velgerbase − nå eldre, hvitere og med lavere utdanning enn før − var på Trumps side, ikke Ryans.

Paul Ryan hadde sine feil. Han legemliggjorde reaganismens hykleri ved å snakke om finanspolitisk kontroll samtidig som budsjettunderskuddet ble skutt i været. Han var en dårlig politisk strateg, ute av stand til å få fjernet helsereformen Obamacare etter å ha hatt flere år til å forberede det. Men han var en genuin reaganitt. Hans etterfølger som majoritetsleder vil ikke være det. Den andre store omformingen av Det republikanske partiet er nå fullført.

  • Epost: fareed.zakaria.gps@turner.com
  • Washington Post Writers Group ©

Les også

James Comey: − Trump er moralsk uskikket og en serieløgner

Les også

Arven etter USA førstedamer


Les også

  1. Stadig økende interne motsetninger i USAs politiske partier

  2. Økende verdipolarisering i USA, forskjellen mellom partiene er større enn på over hundre år

  3. Sju måter å få en ny amerikansk president

Publisert:
  1. Paul Ryan
  2. Donald Trump
  3. Gjestekommentar
  4. Fareed Zakaria
  5. Amerikansk politikk

Mest lest akkurat nå

  1. Bil kom over i motsatt kjørefelt og traff et tre

  2. Dilara (16): – Det var ikke tydelig at jeg skulle bli en av de unge som havnet utenfor

  3. Demonstrerte mot høye strømpriser: Krever makspris på 50 øre

  4. Omsider får denne mannen en gate oppkalt etter seg

  5. Oilers økte ligaledelsen med seier mot Sparta

  6. Viking-trenerne om gulldrømmen: – Vi skal være på skuddhold