Mindre ytringsfrihet enn den som er i oljebransjen, skal du lete lenge etter

KOMMENTAR: Oljebransjen maner selv til åpenhet. Samtidig knebler de sine ansatte.

Gry Lunde og Anne Soland Varhaug (i bakgrunnen) var to av svært få som turde å uttale seg om hva de syntes om Greenpeaces kaffeutdeling utenfor Statoils hovedkontor i 2014. Foto: Hilde Øvrebekk Lewis

  • Hilde Øvrebekk
    Hilde Øvrebekk
    Kommentator
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Den siste tiden har debatten rast rundt lektor Simon Malkenes på Ulsrud videregående skole.

Saken startet da Malkenes beskrev en kaotisk og vanskelig skoletime i Dagsnytt 18 på NRK 5. mars, under en debatt om fritt skolevalg. I etterkant av debatten reagerte elever på beskrivelsen.

Mye av saken handler om ytringsfrihet. Hvor mye skal en lærer kunne si før han krenker elevene? Skal han få munnkurv, eller skal det gå an å si fra offentlig om ting som ikke er greit?

Hva om den krenkede er et oljeselskap? Og munnkurven gjelder for de ansatte? Hvorfor reagerer vi ikke når deres ytringsfrihet blir tatt fra dem? Er det fordi oljeselskapene har så mye makt og penger?

Kaffe og oljesand

En gang ble jeg invitert av Greenpeace til Statoils hovedkontor på Forus. De hadde fått lov til å dele ut kaffe, som en protest mot Statoils oljesand-investering.

Jeg stilte forbipasserende Statoil-ansatte følgende spørsmål:

– Hva synes du om at Greenpeace står her og deler ut kaffe?

Et ganske nøytralt spørsmål, syntes jeg. Et spørsmål det var mulig å svare på uten å ta stilling til om de var for eller mot oljesand.

– Du må snakke med kommunikasjonsavdelingen, var svaret jeg fikk. Nesten ingen turde å uttale seg om kaffeutdelingen.

Forfatter og tidligere kommunikasjonsrådgiver i Bellona Anne Karin Sæther skriver i boken «De beste intensjoner - oljelandet i klimakampen» om hvordan Statoil bygde en ny strategi, som de kalte «Energirealitetene». Målet var å øke forståelsen for oljesandsatsingen i Canada.

Statoil planla hvordan de skulle argumentere for at den kontroversielle oljesanden skulle bidra med energi til milliarder av verdens fattige. Og at de skulle gjøre dette på en renere måte enn alle andre. Kritikerne skulle tegnes som virkelighetsfjerne idealister.

Mur og voktere

De fleste ansatte i oljeselskapene har munnkurv. Det har blitt «amerikanske tilstander». Selskapene lager seg en mur rundt bedriften, der kommunikasjonsmedarbeidere er vokterne.

Goliat er et godt eksempel på det. I flere år har Eni prøvd å mure seg inne. Heldigvis er det sånn at i Norge kan media søke innsyn i offentlige dokumenter, og på den måten få avdekket at norske myndigheter i flere år er blitt holdt for narr av den italienske oljegiganten. Og at flere av de som turde si fra, har mistet jobben.

På mandag stod tidligere distriktssjef i Eni Norge, Svein Fredrik Fredriksen, fram og fortalte om da han fikk sparken etter at han kom med kritikk av måten Eni opererte på. Han er pensjonert, og kan derfor snakke fritt.

Men de som ennå jobber i Eni har signert avtaler om taushetsplikt, der de sier fra seg muligheten til å snakke offentlig. Nye kilder melder seg daglig, men de tør ikke stå fram. Selv om det dreier seg om svært kritikkverdige forhold.

Da Aftenbladet rørte ved Statoils makt for noen år siden, var det sjefer i leverandørindustrien som ikke turde å fortelle sine historier om fryktkultur og maktmisbruk.

Fryktkulturen i bransjen var omtalt i en forskningsrapport fra Iris i 2012: Ansatte opplevde at småkonger og uformelle nettverk hadde makt til å stanse kritikk i oljeselskapet.

Men leverandørene var redde for å miste kontrakter dersom de offentlig kom med denne kritikken av Statoil.

Åpenhet

Folk er redde for å miste jobbene sine. Det har skjedd. Noen har blitt truet med oppsigelse bare fordi de har snakket med media. Til og med uten å ha kommet med kritikk. Tillitsvalgte har blitt kalt inn på teppet for å ha tatt opp ting i media som de mente ikke var riktig.

Bransjen selv snakker mye om åpenhet. Statoil har et eget kapittel på nettsiden der de snakker om åpenhet. Åpenhet er en av selskapets fire verdier, heter det.

Men åpenhet betyr åpenbart ikke ytringsfrihet. Spesielt ikke hvis det går på bekostning av oljeindustriens omdømme.

I boken ”Petroleumsparadiset” skriver Øyvind Ihlen, professor på institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, om hvordan industrien driver omdømmebygging innenfor rammer de selv definerer.

Oljeindustrien mener at kunnskapsnivået om den er heller labert blant folk flest. De vil at folk skal se verden på en spesiell måte, men Ihlen stiller spørsmål ved om verden virkelig er slik. Det samme kan ikke mange av de ansatte i industrien gjøre.

Tillit

Petroleumstilsynet skriver på sin nettside at dersom tilliten mellom myndigheter, selskaper og arbeidstakere skulle forvitre, vil grunnlaget for dagens system bli vesentlig svekket.

Litt av den tilliten handler om at arbeidstakere har muligheten til å ta opp forhold de mener er kritikkverdige, også i det offentlige rom.

Dette er en bransje der det er spesielt viktig å kunne si fra dersom man opplever at noe ikke er som det skal være. Det er viktig for sikkerheten, og det er viktig for å kunne opprettholde det såkalte trepartssamarbeidet.

Når selskapene går i motsatt retning og knebler sine ansatte, bør vi være bekymret. Det finnes nok unntak. Men mindre ytringsfrihet enn den som er i oljebransjen, skal du lete lenge etter.

Ytringsfrihet i oljebransjen er også viktig. Det er noe vi bør diskutere.

Publisert:
  1. Greenpeace
  2. Equinor
  3. Eni
  4. Leverandørindustri
  5. Goliat

Mest lest akkurat nå

  1. Brødet han baker koster 150 kroner. Likevel blir han utsolgt hver uke

  2. Maktdemonstrasjon av skadeskutt Oilers – ydmyket Storhamar

  3. Norge overkjører Tyskland

  4. Hun trodde hun skulle arve 4 millioner av søsteren. Men pengene gikk til Frelsesarmeen og SOS-barnebyer

  5. – Feil å bytte ut Domkirkens alter

  6. Overraskende julegave til Stavangeren