Rabulister i blådress

Er du glødende radikal? Er du bekymret for framtiden? Vil du forandre Norge raskt og ugjenkallelig? Da er det konservative partiet Høyre partiet for deg.

Publisert: Publisert:

Erna Solberg vil forandre Norge. Raskt og ugjenkallelig. Bare slik, mener hun og Høyre, kan vi bevare det viktigste. Hun advarer derfor sitt eget landsmøte mot å bruke for mye penger. Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

  • Harald Birkevold
    Kommentator
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Det kan kanskje virke litt uvant å tenke slik, men Høyre er i mangt og mye Norges mest radikale parti. Hvis du er av typen som ønsker å endre det norske samfunnet på en gjennomgripende måte, og ganske hurtig, er det ingen andre partier på Stortinget, muligens med unntak av Rødt, som kommer i nærheten av det såkalt konservative partiet.

Store reformer er gjennomgangstonen. Reformer i arbeidslivet, i skole og høyere utdanning, i forholdet mellom stat og individ, i sikkerhetspolitikken, i trygdesystemet, energisektoren og så videre og så videre.

Hellige kyr

Dette paradokset, altså at et konservativt (bevarende) parti er det mest endringsivrige, kan virke merkelig. Men egentlig er det ikke det. For bak ligger slagordet «forandre for å bevare». Altså en overbevisning i store deler av partiet om at det må brukes kraftig lut for å bevare velferdsstaten og et samfunn som likner sånn noenlunde på det Norge vi har vent oss til å bo i etter at vi ble et rikt land på slutten av 1960-tallet.

Selvsagt er det fortsatt hellige kyr i Høyre. Den private eiendomsretten er en av disse. Skepsis til sterk offentlig styring og kontroll, og vern av en friest mulig verdenshandel er en annen ku. Omsorgen for de med mer penger enn gjennomsnittet sitter også sterkt i veggene i Høyres Hus. På samme måte som Senterpartiets kjernevelger er bosatt på bygda og tilknyttet primærnæringene, er Høyres kjernevelger en urban person med noe mer disponibel kapital enn Ali og Kari. Vedkommende betaler ikke sin skatt med udelt glede.

Inntekter og utgifter

«Bærekraftig velferdssamfunn», er et begrep som går igjen i Høyre anno 2018.

I sin tale til landsmøtet på Gardermoen fredag, sa statsminister Erna Solberg følgende: «Nå må dere stålsette dere. Vi politikere må ta inn over oss at handlingsrommet fremover er begrenset».

Med dette mener Solberg at Norge er på rask vei inn i en situasjon hvor utgiftene kan overstige inntektene. Dette synet har støtte i de langtidsprognosene som er lagt fram. Det blir flere eldre, og det vil bli færre arbeidstakere bak hver pensjonist og hvert barn.

Dette betyr ikke at det er bred politisk enighet om hva dette vil bety. Alternativer finnes. For eksempel å bevare velferdsstaten ved å øke skattene slik at de som har mest og tjener best, må bære en større del av byrden. Dette er selvsagt uhørt i Høyre.

Støres dilemma

Men tross alt er det en relativt bred enighet om at tiårene som ligger foran oss, vil medføre store forandringer. Lavere oljeinntekter, en aldrende befolkning og en mer usikker politisk verdensorden vil alt sammen påvirke oss, enten vi vil eller ei.

Noen peker på at Høyre har stjålet Arbeiderpartiets program og politikk på flere områder. For partiet snakker om private løsninger og lavere skatter, men også om inkludering, omsorg og en stor velferdsstat. Det er nok delvis riktig, men forskjellene er også tydelige for dem som ser etter. Særlig i synet på miksen mellom privat og offentlig tjenestetilbud og i spørsmålet om statlig detaljstyring er ulikheten mellom Ap og Høyre fortsatt tydelig. Til sammen har de to partiene rent flertall i Stortinget. Men veien fram til et samarbeid av tysk modell synes meget lang i Norge.

Det er neppe veldig kontroversielt å hevde at Arbeiderpartiets problemer i Norge, som minner om de problemene andre sosialdemokratiske partier opplever i mange andre land, i alle fall delvis skyldes at disse partiene har vært mindre endringsvillige i møtet med en ny virkelighet.

Suverene Solberg

Solberg mener at dette er en av Høyres største styrker; at partiets program og politikk alltid vil kunne endres i takt med verden rundt. Kartet må stemme med terrenget.

Erna Solberg er den ubestridte stjerna i Høyre. Det er ingen debatt om hennes posisjon som partileder og statsminister. Hun har ingen utfordrere, og hun vet at hun har en god mulighet til å forbli statsminister ut denne stortingsperioden, enten KrF trer inn i regjering eller ikke. Ap og Jonas Gahr Støre har ingen interesse av å overta på kort sikt ved å provosere fram en ny regjeringskrise.

Listhaug-saken var en plett på Solbergs CV som landsmoder. Den saken demonstrerte svakheten ved Solbergs oppskrift på å lede en samarbeidsregjering: Å heve seg over det daglige strev og den daglige debatt, og konsentrere seg om de store linjene. Listhaug trodde hun kunne utnytte denne tilbøyeligheten ved å spille et retorisk solospill for å holde sine egne kjernetropper varme. Og hun lyktes nesten. Resultatet var at Solberg framsto som svak og forvirret. Hun skjønte alt for seint rekkevidden av det raseriet Listhaugs grove ordbruk hadde skapt.

Makt er målet

Noen kommentatorer har (muligens i mangel av noe annet å gripe fatt i) pekt på muligheten for at Solberg vil «lide nederlag» på landsmøtet i helgen. Med det mener de at det er mulig at Solberg vil ende opp sammen med mindretallet når landsmøtet skal ta stilling til prinsipielle spørsmål om for eksempel bioteknologi eller forsvarspolitikk, som er blant områdene hvor partiet skal vedta store resolusjoner.

Dette er nok ikke så viktig. Solberg har ved flere anledninger tidligere vært på mindretallets side, uten at dette har gitt henne nevneverdig hodebry.

For Solberg er det viktigste at Høyre fortsetter å være Norges mest radikale og gjennomføringsdyktige parti. Da gjelder det å holde på makta.

Publisert:

Kommentator Harald Birkevold

  1. Her blir det liv, Raj(a) Raj(a)!

  2. Bygdedyret har våknet fra vinterdvalen. Nå er det på tide å få det til å gå og legge seg igjen

  3. Etablerte medier kappes om å gi disse kyniske selgerne oppmerksomhet

  4. Ja, dyr vil lide

  5. Rogfast er utsatt på ubestemt tid, og takk for det

  6. Det er jammen ikke lett å slåss mot «eliten» når den omfatter ledelsen i ditt eget parti

  1. Kommentator Harald Birkevold
  2. Politikk
  3. Høyre (H)
  4. Erna Solberg