Meningsekstremismen

AFTENBLADET MENER: De gruppene som er mest avhengige av ytringsfrihet, forsøker å mobbe meningsmotstandere av banen. Dette er både paradoksalt og dypt bekymringsfullt.

Natasja Askelund er verken «rasist» eller «homohater». Men likevel haglet karakteristikker som dette mot henne på hennes egen Facebook-side. Det er dypt bekymringsfullt at aktivister ikke skjønner verdien av meningsmangfold og ytringsfrihet.
  • Stavanger Aftenblad
Publisert: Publisert:

Kunstneren Natasja Askelund stengte for to dager siden sin konto på Facebook etter å ha fått hundrevis av kommentarer på en kronikk hun hadde på trykk i Aftenbladet i forrige uke. Mange av kommentarene var langt utenfor hva som kan karakteriseres som normal folkeskikk. Og noen av dem var enda verre, med ufine og usaklige personkarakteristikker.

Det vepsebolet Askelund har stukket hånden inn i, er preget av så steile fronter at det kan virke som om moderate stemmer som forsøker å se saken fra begge sider, rett og slett ikke får gehør.

I kronikken kritiserte Askelund et opprop forfattet av 15 kunstnerorganisasjoner, der organisasjonene fremmet kritikk mot den offentlig oppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen. Askelund mente at kunstens frie rolle og kunstens behov for friest mulig rammer for ytringer ikke er forenlig med en slik innsnevring av ytringsrommet som de 15 organisasjonene tydeligvis ønsker.

Hvis kunsten fritt skal kunne kritisere samfunnet, må samfunnet fritt kunne kritisere kunsten. Så enkelt er det faktisk.

Det betyr ikke at alle ytringer er akseptable. Loven setter grenser mot hatefulle ytringer, trusler og ærekrenkelser. Og godt er det. Men hard kritikk er ikke det samme som hat. Vi må også tolerere ytringer som for den enkelte kan virke sårende eller opprørende.

Askelunds kronikk fikk heldigvis også saklig kritikk, blant annet i en debattartikkel fra kunstner Anna Ihle, som også er styremedlem i Norske Billedkunstnere.

Når Askelund på sin egen Facebook-vegg fikk høre at hun er rasist, homohater og høyreekstremist, er dette trolig meningsytringer som ikke er straffbare, men de er åpenbart både opprørende og sårende for en person som beviselig ikke er noen av delene.

På kunstfeltet, som i samfunnsdebatten for øvrig, er det en tydelig tendens til at de mest høylytte, uforsonlige, usaklige og ekstreme stemmene fortrenger alle andre. Hvis alle som ikke går i takt med disse, skal stemples med at de er «rasister», «kommunister», «høyreekstremister», «homohatere» eller andre merkelapper, hvordan skal vi da beskrive dem som faktisk er det?

Det er nesten deprimerende at de argeste aktivistene ikke innser at den innskrenkningen av ytringsrommet de tar til orde for, raskt vil kunne slå tilbake på dem selv. Det er bare å ta en kikk på den illiberale utviklingen i land som Polen og Ungarn for å skjønne at når det er makthaverne som definerer ytringsrommet, er det utsatte og marginale grupper som betaler den høyeste prisen.

Hvis kunsten fritt skal kunne kritisere samfunnet, må samfunnet fritt kunne kritisere kunsten. Så enkelt er det faktisk.

Les også

  1. Ble kalt «rasist, homohater og høyreekstremist»

  2. «Det er farlig å ytre seg mot den kunst­neriske makt­mafiaen»

  3. «Fakta­feil og an­tyd­ninger fra Natasja Aske­lund om kunstnere og ytrings­frihet»

Publisert:
  1. Ytringsfrihet
  2. Kulturpolitikk
  3. Rasisme
  4. Natasja Askelund
  5. Samfunnsdebatt

Mest lest akkurat nå

  1. Disse har søkt på jobben som kultursjef i Stavanger

  2. Stavanger-forfatter inn i regjeringsapparatet med et klart selfie-råd til kulturministeren

  3. Se hvem som blir Norges neste Bocuse d'Or-finalist

  4. Langer ut mot konkurrent etter protest: – Latterlig og flaut

  5. Sira Kvinas største magasin er mer enn halvert. Nå ses villreinens gamle trekkvei

  6. Ålgård-drapet: Offeret ba om hjelp for å bli kvitt drapstiltalte