Digital gapestokk

AFTENBLADET MENER: Identifisering og digital uthenging av involverte i volds- og mobbesaker kan gjøre vondt verre. Voksne har et særlig ansvar for å gå foran som gode eksempler.

Med ujevne mellomrom dukker det dessverre opp saker der barn og ungdom har vært utsatt for vold fra andre barn eller unge, eller det blir avdekket alvorlige mobbesaker uten bruk av fysisk vold som også involverer mindreårige.

Tross alle kampanjer og all oppmerksomhet rettet mot fenomenet, er slikt dessverre noe som har pågått til alle tider. Barn og unge, akkurat som voksne, kan noen ganger oppføre seg grusomt mot hverandre.

Mye godt arbeid er satt i gang, helt fra barnehagene og oppover i skolesystemet, for å komme problemet med mobbing til livs. Og det er til og med innført en plikt for skolene til å sette i gang formelle undersøkelser så snart det kommer inn varsel om mobbing eller voldsbruk. Det er grunn til å tro at dette har hatt effekt, noe som blant annet reflekteres i årlige rapporter.

Den store forskjellen på mobbing og vold da og nå er sosiale medier og mobilkameraer. Praksisen med å filme og spre opptak av voldsutøvelse og mobbing føyer en ny dimensjon til overgrepet. Filmene blir sett av mange, kopiert og delt slik at de er mer eller mindre umulige å fjerne.

På samme måte kan sosiale medier og meldingstjenester bli brukt til å forsterke mobbing. Sosiale medier har dessuten en innebygget, sentral funksjon: De gir umiddelbar og offentlig uttrykk for den enkeltes «popularitet». Likes og klikk og antall venner er belønningsmotoren som driver de sosiale mediene.

Vi har sett flere tilfeller der barn og unge bruker sosiale medier til å ta et oppgjør med mobbing, eller uttrykke avsky mot at det blir delt videoer av mobbing og vold. Dette er fint, fordi det gir klar beskjed om at slik oppførsel ikke er noe å skryte av.

Det som derimot kan gjøre vondt verre, er når voksne (eller andre jevnaldrende) bruker nettet til å ta hevn, til å identifisere eller til å henge ut andre. Her er vi helt enige med Randi Nerheim i Ungdomsteamet i Sandnes kommune, som ber foreldre og foresatte om å puste med magen og tenke seg om.

For det første er det sjelden i en tidlig fase at en har god oversikt over hva som egentlig har skjedd. Det er en reell fare for å kaste mistanke på folk som ikke har gjort noe galt eller å framstille saken på en måte som seinere viser seg ikke å stemme.

For det andre er det særlig viktig i saker som involverer mindreårige å unngå å gjøre skaden større ved å få saken til å eskalere.

For det tredje må foreldre og foresatte gå foran med et godt eksempel.

En digital lynsjemobb kan kanskje tilfredsstille et behov for hevn, men er i realiteten ikke noe annet enn en forlengelse av den aggresjonen som utløste reaksjonene.