La stå!
AFTENBLADET MENER: Hvis Roald Dahls litteratur skulle bli utdatert, så la den bli det. Uten å endre ord eller overdrivelser.
LederPuffin forlag har satt seg fore å renske Roald Dahls barnebøker for ord som kan virke krenkende, kunne VG fortelle mandag. De har brukt et firma, såkalte «sensitivitetslesere» til å gå gjennom barnelitteraturen hans. Augustus Gloop i «Charlie og sjokoladefabrikken» skal ikke lenger kalles «tjukk», men «enorm». Fru Dust i «Dustene» er ikke lenger «stygg», men ekkel. Umpa-Lumpaene er ikke lenger «små menn», men «små personer». Og i et avsnitt i «Heksene», som slutter med en forklaring på hvorfor heksene er skallet under parykken, er det lagt til en helt ny setning, som ikke Roald Dahl har skrevet: «Det er mange andre grunner til at kvinner kan bruke parykker, og det er absolutt ingenting galt med det.»
Men det er noe galt med dette.
Overdrivelsene, det fantastiske og groteske i skildringene av folk og nesten-folk, hekser, kjemper og duster, er nettopp Roald Dahls DNA. At han ikke trekker seg, men går utover grensene for hva som også i hans tid måtte passe seg å si, likeså. Det er vanskelig å se for seg at sensitivitetsleserne kan luke ut det de måtte finne krenkende, uten å forringe Dahls litteratur.
De som eier rettighetene til bøkene hans, Roald Dahl Story Company, mener at endringene er små og nøye vurdert for å opprettholde ånden i den opprinnelige teksten, og minner om at det ikke er uvanlig å gjøre små endringer når en gammel tekst skal utgis på ny.
Men det er nyanser her. De er viktige. Endringer som blir gjort for å gjøre teksten forståelig for et nytt publikum, er noe annet enn endringer som blir gjort for å tilpasse seg det politisk korrekte. Forskjellen kunne neppe blitt tydeligere enn i Roald Dahls barnelitteratur. Den har aldri vært politisk korrekt, og aldri vært i nærheten av å være krenkefri.
I 2006 valgte Thorbjørn Egners familie å ta ut visa om vesle Hoa da en ny bok med Egner-viser skulle gis ut. De ville ikke endre noe i den, de mente det ikke kunne gjøres uten å endre hele visa.
Den finnes altså, slik han skrev den. Leser man den i dag, er det lett å være enig med Egners familie, den er fullstendig utdatert, og ganske pinlig. Den har ikke overlevd historien, og det er helt greit. Det fortjente den ikke å gjøre.
Det er klart det kan være penger å tjene på å gjøre Roald Dahls tekster mulige å sluke medhårs, for alle mulige grupper man er redd ellers kunne tenkes å protestere. Men det kan fort komme til å koste selve sjelen i litteraturen hans.
For det groteske kan verken leses eller skrotes når sensitivitetsleserne har gjort sitt.
