Kampen mot korona er ingen landskamp

LEDER: Det første tegnet på sivilisasjon er et helbredet lårbein, sa antropolgen Margareth Mead. For det betyr at noen har vist medynk og omsorg.

Større koronautbrudd i Sarsborg, Fredrikstad og Bergen er med på å drive smittetallene oppover i Norge.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Sist uke økte tallet på nysmittede i Norge mer enn det gjorde i Sverige. Det får flere til å trekke fram landenes kamp mot koronaen som en slags landskamp dem i mellom, blant andre Alex Schulman i en kommentar i svenske Expressen.

Det er nå et halvt år siden Norge stengte ned, og innførte de mest inngripende tiltakene i livene våre siden andre verdenskrig. Så langt er 264 mennesker registrert døde av eller med korona, 11746 er registrert smittet. Når smittetallene nå stiger igjen, har vi høyere kunnskap om hva som skal til for å begrense smitten. Håpet er at vi kan klare å holde utbruddene lokale, og holde smitten borte fra de mest utsatte blant oss.

Sverige valgte en annen strategi enn sine nordiske naboer i mars. Tiltakene var ikke så inngripende, de stengte ikke skoler, de ville appellere til folks egen ansvarsfølelse og vurderingsevne. Noe av bakgrunnen for det, var tanken om at det vil være enklere å holde ut og leve med slike tiltak over tid, enn om man går hardere til verks. Og at man trener opp befolkningen til selv å ta ansvar for smittebegrensning.

De stigende smittetallene i Norge kan kanskje tyde på at vi nærmer oss et trøtthetsbrudd. Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg, er bekymret for det. Vi trenger å klare å stå i dette lenge ennå.

Pandemien får konsekvenser for liv og helse, for økonomi og for forhold land og folk imellom. For de som skal balansere tiltak, er det helt avgjørende stadig å vurdere justeringer ut fra økende kunnskap, både fra eget og andres land. Akkurat nå har vi kanskje nok kunnskap til at vi klarer å holde smitteutbruddene borte fra de mest utsatte gruppene. Men vi har ingen fasit på det ennå, like lite som svenskene har det.

At landene på litt ulike måter stenger grensene, er heller ikke uttrykk for noen landskamp. Det er forsøk på å stanse smitten. Viruset kan ikke forflytte seg hvis ikke folk forflytter seg.

Vi trenger å lære mer, hele tiden, både underveis i pandemien, og etterpå. Vi vil stå på at det viktigste spørsmålet i ettertid - når pandemien en dag er over - er hva som viste seg å beskytte best mulig mot alvorlig sykdom, lidelse og død.

Det første tegnet på sivilisasjon er medynk og omsorg. Også under en pandemi. Å bruke statistikken over forholdene i ulike land som en slags konkurranse landene i mellom, er skjærende usivilisert. Både på norsk og svensk.

Publisert: