Til å gråte over

AFTENBLADET MENER: Sykehuset klarer ikke skaffe folk. Syke mennesker mister sengeplassene sine. Hvem skal vi rope på nå?

Anne Karin Rydningen og Kristin Furenes jobber på sengeposten på Sandnes DPS, Varatun. De er bekymret for psykisk syke i Sandnes.
Publisert: Publisert:
iconLeder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Stavanger Aftenblads meninger og analyser.

Det er hjerteskjærende. Sykehuset vårt (SUS) legger ned 13 sengeplasser på Sandnes distriktspsykiatriske senter på Varatun fra 1. mai. De klarer ikke å finne psykiatere nok. Blir det ikke bedre, ryker også den andre sengeposten på Varatun.

Vi klarer ikke å ta vare på de sykeste blant oss, de som er for syke til å klare seg med en time i uken på en poliklinikk, de som trenger behandling og omsorg hele døgnet, for en lengre periode. For å bli friske, for å bli bedre, eller for å bli trygge. For å klare å leve et meningsfullt liv med sykdom.

Det er en varslet katastrofe, og vi er mange som har sovet i timen.

Siden 2002 og fram til 2020 har psykiatrien mistet fire av ti sengeplasser. 2169 senger. Det er en villet politikk. Politikerne ville ha flere over på poliklinikkene. Timeavtaler, ikke innleggelser. Samtidig har først Bent Høie (H) og nå Ingvild Kjerkol (Ap) bedt sykehusene våre satse på psykisk helsevern. Uten å sørge for nok penger, at nok spesialister blir utdannet, eller at jobbene gir mening nok til at folk blir i dem.

I voksenpsykiatrien, som nå mister sengeplasser på Sandnes, har mange spesialiststillinger stått tomme lenge. Opp mot en av fire stillinger har stått uten legespesialist. Klinikken har hatt valget mellom dyre, innleide vikarer, eller å stenge sengeposter. Nå har de ikke engang det valget lenger, ifølge klinikksjef Sølve Braut. De må legge ned. Det rammer syke mennesker.

Les også

Petra (19) rammes av nedleggelsen på Sandnes DPS: – Det er urovekkende og hjerteskjærende

Les også

Legger ned senge­plasser på Sandnes distrikts­psykiatriske senter

Alt sykehusene har av penger, kommer fra staten, uansett hva de blir kalt. De har lenge vært grovt underfinansiert. Helseforetaksmodellen, som det går an å se positive sider ved, kan også brukes til å pulverisere ubehagelig ansvar. Helseministre skyver ansvaret nedover, til byråkrater vi ikke vet hvem er, og styrer uten lokale folkevalgte. Og samtidig renner det så mye penger inn i oljefondet at vi sliter med å si det høyt.

Alle vi som nå utgjør arbeidsstokken vår, er vant til at ting går bedre og bedre av seg selv, vi får romsligere økonomi, og helsevesenet står klart til å ta imot oss når vi måtte trenge det.

Det er ikke sånn nå. Vi må bry oss. I psykiatrien er det folk de mangler, mer enn penger. Det tar minst et tiår å utdanne en psykiater. Og det er tydelig ikke attraktivt nok for de som finnes å jobbe i offentlig, psykisk helsevern.

Vi kan ikke rope på bare en ting. Men en begynnelse ville være flere stillinger til leger som vil spesialisere seg, såkalte LIS-stillinger. Vi må utdanne flere spesialister selv, på vårt eget sykehus.

For vi kan jo ikke ha det sånn. Vi kan ikke la være å gi alvorlig psykisk syke mennesker en seng. Vi kan heller ikke ha systemer hvor politikerne ikke må ta ansvaret når krisen rammer. Det er uanstendig. Det er fallitt.

Publisert: