Sterk i sak, mild i form

LEDER: Det politiske lederskapet fortjener ros for forbilledlig klar tale om krisen og tiltakene som må iverksettes.

Denne artikkelen er over to år gammel

Krisehåndtering er selvsagt en krevende øvelse. Første bud i en slik situasjon som Norge og verden står oppe i nå, er å handle. Det aller verste som kan skje, er at samfunnet er ute av stand til å reagere raskt og bestemt. Dette kravet til handling vil medføre at noen beslutninger i ettertid viser seg å ha vært feil.

Det er en relativt liten pris å betale, fordi alternativet - handlingslammelse - nesten alltid er verre.

Andre bud i en slik situasjon er å legge fram situasjonen på en forståelig og klar måte, slik at folk forstår alvoret og dermed også aksepterer de begrensningene tiltakene vil medføre på deres livsutfoldelse.

I denne sammenhengen er språk helt sentralt. Budskapet må framføres i et språk som er direkte og uten rom for feiltolkninger, men samtidig med empati og forståelse for at mange er i en svært krevende situasjon nå.

Dette mener vi at de som står i første linje i møtet med den norske offentligheten stort sett har vært svært flinke til. Sammen med statsminister Erna Solberg er det de to statsrådene med lengst fartstid i regjeringen, helseminister Bent Høie og justis- og beredskapsminister Monica Mæland, som står for det meste av den politiske kommunikasjonen. Det er en oppgave de skjøtter svært bra.

Også ledelsen i Folkehelseinstituttet framstår tydelige og konkrete i sine uttalelser, noe som er av stor betydning for å gi retning til det arbeidet som gjøres ute i den enkelte kommunen.

I rapporten om det nasjonale risikobildet, som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) ga ut i 2012, nevnes det et interessant funn som sannsynligvis står seg like godt åtte år seinere. I en krisesituasjon med smittefare, som den vi opplever nå, vil om lag 7 av 10 være «passive», i den forstand at de umiddelbart retter seg etter de rådene som blir gitt.

De siste 30 prosentene er dem som det er ekstra viktig å få kontroll på. Disse deler seg i to grupper; dem som i sin iver etter å hjelpe og trøste andre, utsetter seg selv og andre for smitte. Og 15 prosent som gjør opprør. Disse finnes blant dem som trosser hytteforbudet, dem som nekter å holde seg hjemme og som saboterer på andre måter.

Overfor disse gruppene er språk ekstra viktig. Vi er enige i at det kan bli vel mye moralisering. Er det noe utviklingen i den nettbaserte offentligheten har vist oss, er det at utskjelling og personkarakteristikker sjelden fører til endringer i adferd. Et mye mer effektivt virkemiddel er det som faktisk også har vært et valgspråk for Aftenbladets journalistikk i generasjoner. Sterk i sak. Mild i form.