Erling lar beina snakke

LEDER: Det er ikke rettferdig å forlange at Erling Braut Haaland skal stå i bresjen mot sportsvasking. Han må tåle spørsmålene. Vi må tåle hans vage svar.

En 22-åring fra Bryne er akkurat nå verdens største fotballstjerne. Skal han også være en aktivist for likestilling og menneskerettigheter?
  • Aftenbladet
Publisert: Publisert:
iconLeder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Stavanger Aftenblads meninger og analyser.

Global toppidrett er ikke bare en konkurranse mellom talenter, det er en hyperkapitalistisk slagmark. Begrepet «sportsvasking», som ble kåret av Språkrådet til Årets nyord i 2021, beskriver fenomenet der tvilsomme regimer eller kontroversielle selskaper kjøper seg anerkjennelse gjennom investering i idretten.

Slik vi har sett innen internasjonal toppfotball, der styrtrike eiere fra ulike diktaturer i Persiagulfen eller milliardærer fra Russland har kjøpt opp noen av verdens største fotballklubber.

Slik vi ser i verdensmesterskapet i sjakk (skulle vært avholdt i Saudi-Arabia, ble flyttet til Russland). Eller i Formel 1, der Saudi-Arabia, Bahrain, Abu Dhabi og Aserbajdsjan står på kalenderen.

Saudi-Arabia har også lansert en egen golfturnering hvor de beste spillerne lokkes med astronomiske inntekter.

Og ikke minst: Globale arrangementer som VM i fotball for herrer og sommer- og vinter-OL legges ofte til land der demokrati og menneskerettigheter er akutt mangelvare.

Dette skal og må kritiseres. Det er forstemmende å se hvordan den internasjonale toppidretten invaderes av regimer som står fjernt fra de verdiene sporten påstår å promotere. Likestilling, åpenhet, rettferdighet.

Og derfor er det selvfølgelig også legitimt og forståelig at Erling Braut Haaland (22) får spørsmål om sin klubb, Manchester City. Klubben eies av Mansour bin Zayed Al Nahyan, mektig medlem av den herskende familien i emiratet Abu Dhabi. Hvor verdier som demokrati og likestilling står svakt – for å si det forsiktig.

Sjeik Mansour, med nærmest ubegrensede økonomiske muskler, har pøst penger inn i klubben og endret den fra en middelmådighet til en av verdens beste. Erling Braut Haaland vil bli milliardær på å spille fotball for Manchester City.

Da Haalands landslagskollega Mathias Normann signerte en avtale med klubben Dynamo Moskva tidligere denne måneden, var reaksjonen fra landslagssjef Ståle Solbakken kontant: Normann er ikke lenger aktuell for landslaget. Russlands invasjon av Ukraina burde fått Normann til å velge et annet land å spille i.

Haaland er landslagets store stjerne, mens Normann er i fryseboksen. Er dette rettferdig? Og hvor rettferdig er det å kreve at en 22-åring som bruker all tid og energi på å være verdens beste spiss, skal ta en aktiv rolle i å forandre verden?

Det er ikke rettferdig. Haalands vage og mumlende svar på disse spørsmålene er i praksis de eneste han, som ansatt i Manchester City, kan gi. Det er ikke hans ansvar å rydde opp i sporten. Det ansvaret er det politikere og idrettens kommersielle ledere som har.

Publisert: