Aftenbladet mener: Terroren er feighetens språk

LEDER: Etter hvert som det kommer nye opplysninger om drapene på Maren Ueland (28) og Louisa Vesterager Jespersen (24) , blir det mer og mer tydelig at de er tilfeldige ofre for ideologisk ekstremisme. Igjen ser vi at terroren først og fremst er feighetens språk.

Terroraksjoner skjer ikke bare på flyplasser, jernbanestasjoner og i konsertlokaler. De skjer på øde turstier, høyt over havet.
  • Leder
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Fortsatt gjenstår det mye etterforskning i mange land før det kan konstateres hva som ligger bak de usedvanlig brutale og meningsløse drapene. Det kan ikke utelukkes at noen har trukket terrorkortet for å dekke over noe annet, men omstendighetene tyder mer og mer på at de to kvinnene måtte lide for ekstremisters behov for å skape frykt og ustabilitet.

Det er langt fra sikkert at de siktede har noen formell tilhørighet til en stor terroristorganisasjon, men dette forteller bare hvilke nye veier terroren følger. Vi ser stadig oftere at slike aksjoner ikke nødvendigvis bærer preg av stor planlegging og organisering og vi ser at enkeltgrupper eller enkeltpersoner er i stand til å gjøre stor skade. I enda større grad enn tidligere rettes aksjonene mot sivile, som ikke på noen måte kan knyttes til terroristenes mål.

Disse aspektene gjør også at det er fullstendig umulig å gardere seg mot slike aksjoner. De skjer ikke bare på flyplasser, jernbanestasjoner og i konsertlokaler. De skjer på øde turstier, høyt over havet. Drevet av religiøs eller ideologisk mani, kjenner ikke disse menneskene siviliserte framgangsmåter for å fremme sitt syn. Det er ikke mulig å ha en flik av forståelse for måten de går fram på.

Språket deres er å skape frykt for å gjøre hverdagslige, normale handlinger. Men vi må fortsette å reise, fortsette å gå tur og fortsette å gjøre dagligdagse ting. Vår dagsorden kan ikke fastsettes av personer som vil nå sine mål med blind vold. Vår dagsorden kan heller ikke bli preget av enda mer kontroll eller overvåking, fordi det uansett ikke kan gi annet enn en falsk trygghetsfølelse.

Det er lett å forstå at det nå advares mot å reise til Marokko og andre land, men i lengden er det beste svaret på terroristenes aktivitet å ikke la dem styre hverdagen vår. Det beste er også å være tidlig ute med forebyggende arbeid mot grupper som er i faresonen for å slutte seg til, eller sympatisere med, de livsfarlige terroristorganisasjonene. Terroren kjenner heller ingen landegrenser, så det internasjonale samarbeidet må fortsette på alle nivåer.

Marokko er et relativt stabilt land, som har gått mer klar av terrorhandlinger enn de andre nordafrikanske statene. Regionen er likevel utsatt. I Egypt har urolighetene pågått kontinuerlig siden den arabiske våren for snart åtte år siden, Libya er destabilisert. Lille Tunisia har gjennomlevd grusomme angrep på turistmål og i Algerie husker vi først og fremst massakrene i In Amenas-angrepet i 2013. Dette berører og angår også oss.

Og i disse førjulsdagene er det umulig å ikke bli berørt over det forferdelige som har rammet familie og venner til to turglade venninner fra Bryne og Danmark.

Les også

  1. Aftenbladet i Marokko: De pågrepne campet i nærheten av Maren (28) og Louisa (24)

Publisert:

Marokko-drapene

  1. Maren Uelands drapsmenn får ikke anket dødsdom

  2. Maren Uelands mor vil møte mødrene til datterens drapsmenn

  3. Ankesaken etter drapet av Maren Ueland fortsetter onsdag

  4. De drapsdømte i Marokko anker

  5. Kan gå over ett år før endelig dom mot drapstiltalte kommer

  6. Drapene i Marokko: De etterlatte lever godt med at avgjørelsen lar vente på seg

  1. Marokko-drapene
  2. Islam
  3. Religion
  4. Terror
  5. Etterforskning