For mye virkelighet

Alle snakker om klimaet, men ingen gjør noe med det.

Publisert: Publisert:

"Når man har hus og bil og bil og hytte og hytte, er ingenting mer virkelighetsfjernt enn glødende idealisme," skriver Mie Hidle. Foto: Jon Ingemundsen

  • Mie Hidle
    Lektor

766440.jpg

KOMMENTAR: I den kalde krigens dager lærte amerikanske skolebarn å søke tilflukt under pulten i tilfelle atomangrep. I dagens Norge er trusselbildet et annet, men beredskapen ligner: Alle er enige om at miljøproblemene er akutte, men staten forbereder oljeboring i Lofoten og lar den enkelte bekjempe katastrofen ved å kildesortere osteskorper. Og snart er det valg.

Det som skal redde oss, er ny teknologi og den enkeltes samvittighet, ikke en systemendring.

”Human kind cannot bear very much reality”, skrev T.S. Eliot. Menneskeheten tåler ikke særlig mye virkelighet. La oss heller diskutere fedrekvoten. Dommedagsprofetier har det jo alltid fantes, men de slår aldri til. Og om de gjør det, blir det sikkert ikke her, og ikke i vår tid, eller våre barns – eller deres barns.

Katastrofer skjer faktisk

I boken Kollaps beskriver den kjente amerikanske geografen Jared Diamond hvordan en rekke dommedagsprofetier faktisk har slått til. Mange samfunn har gått dukken fordi de utarmet sitt eget ressursgrunnlag, deriblant mayariket, den norrøne bosetningen på Grønland og befolkningen på Påskeøya. Diamond undrer: "Hva sa påskeøyboeren som hogde ned den siste palmen?” Ropte han: "Arbeidsplasser, ikke trær!" som dagens skogsarbeidere, eller: "Teknologien kommer til å løse alle problemer!" eller: "Vi trenger mer forskning. Det foreslåtte hogstforbudet er basert på skremselspropaganda!"

Diamond minner oss på at katastrofer faktisk skjer. Og han påpeker at i vår globaliserte verden vil en miljøkollaps ramme hele menneskeheten. Vi deler på de samme begrensede ressursene, og derfor er fortsatt økonomisk vekst umulig i Vesten dersom fattige land skal få anstendig levestandard, hevder Diamond og mange med ham. Hva er så alternativet?

Et enklere liv?

På tirsdag viste NRK første avsnitt av en serie med det løfterike navnet "Et enklere liv". Her ble vi kjent med den australske finansmannen David Glasheen som etter å ha tapt en formue ved børskrakket i 1987 flyttet til en isolert øy der han lever av fiske og ølbrygging. Senere programmer skal blant annet handle om en familie som lever som jegere og sankere i New Zealand. Statskanalen viste også nylig dokumentaren om den tidligere læreren og terapeuten Heidemarie Schwermer (71) fra Tyskland, som har levd 17 år uten penger. Hun bor hos folk som vil lære av henne, og lever av det hun får og bytter til seg. Men syv milliarder mennesker kan ikke livnære seg ved bytteøkonomi, langt mindre som jegere og sankere, noe Jared Diamond er den første til å underskrive på.

Hvilke løsninger ser han selv for seg? I Kollaps antyder han at initiativer "nedenfra", altså grasrotbevegelser, fungerer best i små samfunn. Når store samfunn har klart å få til en snuoperasjon, har det stort sett skjedd gjennom sterk statlig styring – uheldigvis under diktaturer. Diktatur kan man ikke godt anbefale, men dermed går Diamond i den motsatte grøfta og blir defensiv: Istedenfor å kreve rask utfasing av fossil energi, roser han oljeselskaper som tar lokale miljøhensyn under utvinningen. Istedenfor å gå inn på hvordan en nullvekstøkonomi kunne fungere, oppmuntrer han leserne til å kjøpe miljømerket fisk.

Det som skal redde oss, er ny teknologi og den enkeltes samvittighet, ikke en systemendring.

Slik sett er Diamond på linje med de fleste politiske partier her i landet: Det som skal redde oss, er ny teknologi og den enkeltes samvittighet, ikke en systemendring. SV har riktignok åpnet valgkampen ved å si stopp til den norske oljeutbyggingen, men de uttrykker ingen ambisjoner om å snu selve vekstlogikken. Vi husker Kristin Halvorsens oppfordring om økt forbruk under finanskrisen i 2009, et år da norske klimagassutslipp faktisk gikk ned. I SVs program gjentas det stadig at høy kompetanse er et ”konkurransefortrinn”, noe som forutsetter at den vekstdrivende konkurransen mellom stater og bedrifter skal bestå.

Nullvekst

Det eneste partiet som tar ondet ved roten, er Miljøpartiet de grønne (MDG). De bestrider "dogmet" om at vekst er et gode og vil at produksjonsvekst skal forbeholdes fattige land. Vi andre skal få mer fritid, men neppe i Syden. Derimot skal vi drive mer manuelt arbeid, noe som nok lyder skingrende reaksjonært i ørene på dem som mener at teknologi er redningen. MDG antyder også at de på sikt vil erstatte selve pengeøkonomien helt eller delvis med "komplementære valutaer".

Her er det virkelig snakk om en grønn revolusjon: Finansdepartementet skal bli Bærekraftdepartementet, Olje— og energidepartementet skal bli Klima- og energidepartementet, og Norge skal bli verdens første ”Fairtrade-stat”. Det hele omtales lett eufemistisk som ”omleggingen”. Partiet hevder optimistisk at ”etter omleggingen … vil samfunnet være preget av sosial likeverd, individuell frihet, mangfold, demokrati og ikkevold.” Noe sier meg at for den jevne velstående stavangerborger er tanken på ”omleggingen” like utiltalende som tanken på en global miljøkollaps. Når man har hus og bil og bil og hytte og hytte, er ingenting mer virkelighetsfjernt enn glødende idealisme.

På den annen side: Troen på at ny teknologi kan eliminere både klimatrusselen og ressurskrisen, er også idealistisk inntil det virkelighetsfjerne. I årets valg må vi derfor velge mellom to tilsynelatende like urealistiske fremtidsutsikter: Den som går ut på at vi kan fortsette som før (med ny teknologi), og den som går ut på at en annen verden er mulig (med ny økonomi). Kanskje er begge mulighetene utopier, og enhver kombinasjon av dem. I verste fall er vekstkapitalismen akkurat så katastrofal som kritikerne hevder, men umulig å tøyle med demokratiske midler før det virkelig smeller. Den siste muligheten er det ingen partier som har programfestet, men iblant kan man lure på om det ikke er den de innerst inne tror på.

Publisert: