Pust med magen

LEDER: FNs migrasjonsplattform overstyrer ikke norsk politikk.

Denne artikkelen er over fire år gammel

Leder

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Stavanger Aftenblads meninger og analyser.

For første gang har Frp tatt dissens i regjering. Det gjorde de i vedtaket om at Norge skulle slutte seg til FNs nye migrasjonsplattform. Frps leder Siv Jensen begrunner det med at «det er usikker hvilket press vi utsetter Norge for ved å slutte oss til plattformen», og at «det er avgjørende at Regjeringen beholder verktøyene for å kontrollere innvandringen.»

FNs nye plattform er ikke juridisk bindende, den er ingen konvensjon, og den skal ikke signeres, men vedtas ved akklamasjon 10. desember. Trumps USA har valgt å stå helt utenfor forhandlingene, og land som Ungarn og Østerrike har sagt nei til å anerkjenne avtalen.

258 millioner migranter

Gjennom forhandlingene har Norge jobbet for å opprettholde skillet mellom lovlige og ulovlige innvandrere, for å understreke lands ansvar for å ta tilbake egne borgere som ikke får opphold, for å styrke kvinner og barns rettigheter, og for å behandle migranter på grunn av klimaendringer og katastrofer som en egen gruppe.

Regjeringen ønsket også at man sterkere skulle stanse eksport av velferdsytelser, noe de bare fikk delvis gjennomslag for.

Det er nå 258 millioner migranter i verden. Det ville være naivt å tro at hvert land kan takle utfordringene det gir, uten et internasjonalt samarbeid. Den viktigste grunnen til at Norge gjør rett i å slutte seg til plattformen, er at den gir et grunnlag for å snakke og forhandle med andre land om migrasjon, og at den anerkjenner migrasjon som et felt ingen land kan løse alene eller hver for seg.

Plattformen samler først og fremst det som alt gjelder gjennom Folkeretten og Menneskerettighetene. Ikke alle land har forpliktet seg på disse, slik Norge har. Stiller vi oss utenfor denne plattformen, stiller vi også langt svakere når det gjelder å komme til enighet med andre land, for eksempel om retur av egne borgere.

Naivt å stille seg utenfor

Innvandringspolitikken skal fortsatt legges nasjonalt. Det er liten grunn til å rope «ulv, ulv» her, norske regjeringer er ikke kjent for å legge seg flate for FNs konvensjoner på feltet, selv når vi faktisk har signert dem. Vi har ofte blitt kritisert for å la «innvandringsregulerende hensyn» trumfe hensynet til barns rettigheter, for eksempel.

Den strenge innvandringspolitikken Norge fører, har stort flertall på Stortinget.

Å tro at vi kan løse migrasjon, flyktningstrøm eller klimaendringer bare på nasjonalt nivå, er å stikke hodet i sanden, uansett hvilket politisk utgangspunkt man måtte ha.

Regjeringen gjør derfor rett i å anerkjenne avtalen.