Ernas harde halvår

Leder: Debatten og vedtakene i Stortinget i går illustrerer problemet med Erna Solbergs flertallsregjering. Kan dette holde i to år til?

Denne artikkelen er over ett år gammel

«Min definitivt verste dag i politikken», skrev Fremskrittspartiets Roy Steffensen på Facebook før han torsdag gikk inn i salen og stemte ja til å legge ned pelsdyrnæringen i Norge.

Denne torsdagen i Stortinget ble en kraftfull illustrasjon av det sentrale problemet for Erna Solbergs regjering. Kompromissene Solberg loset i havn for å oppfylle sin drøm om å lede en flertallsregjering, gjør at de tre samarbeidspartiene har blitt nødt til å stemme imot sin overbevisning i flere saker.

Bompengesaken truet nylig med å felle regjeringen, fordi Frp nå er så skadeskutt av sine kompromisser at et grasrotopprør har oppstått.

Venstre måtte torsdag stemme for en endring i abortloven som gjør det nødvendig for kvinner som er gravide med flerlinger, og som ønsker å fjerne noen av fostrene, å få saken behandlet i en nemnd.

Og Frp måtte altså stemme for et vedtak om å legge ned pelsdyrnæringen, til tross for at partiet står nærmest enstemmig samlet om å beholde den.

Hvis et regjeringssamarbeid får stortingsrepresentanter til å oppleve sin verste dag i politikken, er det forståelig at enkelte setter spørsmålstegn ved klokskapen i dette samarbeidet.

Både Venstre og KrF er nå nede på så lave nivåer på meningsmålingene at de for lengst har begynt å tære på «grunnfjellet». Det samme gjelder etter hvert Frp. Selv velgere som har vært lojale mot partiene i tykt og tynt, har begynt å se seg om etter alternativer. Også Høyre opplever tilbakeslag på målingene, men fra et høyere nivå.

Regjeringsslitasje, kalles det gjerne. Slik Jens Stoltenbergs åtte år med flertallsregjering satte dype spor, særlig i SV, begynner trettheten å vise seg i Solbergs regjering allerede et halvt år etter at blekket var vått på Granavolden-erklæringen, som ble lagt fram 17. januar.

En optimist på vegne av Solbergs regjering vil påpeke at det er over to år til neste stortingsvalg, og at dette gir partiene i regjeringen rikelig med tid til å bygge seg opp igjen etter at smerten fra de vanskeligste kompromissene har begynt å gi seg.

Pelsdyrnæringen er tross alt ikke stor og viktig nok til at den skal kunne velte et samarbeid. Det samme gjelder endringen i abortloven, som først og fremst kommer fordi den teknologiske utviklingen har gått fortere enn lovgivningen.

Men én sak kommer ikke til å gå over. Bompengedebatten har kraft i seg til å endre det politiske landskapet.