Koronagenerasjonen

AFTENBLADET MENER: Koronaen gjør også unge studenter ensomme. Alt vi kan si, er at de ikke er alene. Og at det er sant at det er vanskelig.

«Det er så lett å sammenligne seg med andre og tro at alle andre har det bra. De fleste unge har en høy terskel for å si at de føler seg alene, men jeg tror mange har det som meg.» Det er Ådne Tobiesen som sier dette. Han er student, og en av dem som i helga fortalte til Aftenbladet hvor ensomt det føles.

Det skulle jo være årene de sprang ut, fant seg nye venner, nye arenaer, flyttet til en ny by, levde ut studiedrømmen eller byttet den ut med noe annet. Koronatiltakene kommer til å prege studietida til disse studentene, på en måte som vil sette spor.

Pandemien har vart lenge nå, så lenge at alle har sine historier om hvordan den har satt sitt stempel på hverdagen deres, hvordan viktige hendelser eller livsløp har fått en brutal bråstopp eller måttet ta en annen vei. Det er de som selv er syke, som må leve i isolasjon fra sine nærmeste, det er deres nærmeste, også barn, som må leve med svært begrenset kontakt med andre, for å beskytte sine egne. Det er de som har mistet en av sine. Det er de som har mistet jobben, de som mistet muligheten til viktig rehabilitering da alt stengte i vår. De som ikke lenger finner en arena der de kan kjenne at de er en del av en flokk. De som har en flokk hjemme de trenger å komme bort fra.

Etter hvert har vi klart å skjerme de yngste barna, skolene deres er åpne, og i vår region, med lite smitte, fortsetter fritidsaktivitetene og bursdagsfeiringene deres. Men studentene våre har mistet tilgangen til den gode, normale hverdagen. Hvor de fysisk kan gå på forelesning, kollokviegrupper, ut i praksis og inn på lesesalen. Hvor de kan slenge seg ned i kantina eller på puben eller i trappa og finne noen å være med. Ikke mor og far og barneskolevenner, men noen å bli voksne med.

Ensomhet er helsefarlig. Ikke alle ønsker mange venner eller intense fester, men det er grunnleggende menneskelig å ønske at du har en plass blant de andre. Alt de fleste av oss frykter mest, å miste noen av våre nærmeste, å dø fra de som trenger oss, å miste jobben, bli syk, eller ikke finne noe sted å høre til når du begynner på voksenlivet, henger sammen med behovet for å være en del av noe.

Til studentene kan vi bare si at dere er ikke alene, det er ikke bare du som sitter ung og alene og syns det er vanskelig. Det er mange, og det er sant at det er vanskelig. Verken mer eller mindre. Koronatiden holder oss fra hverandre. Det vil merke oss i lang tid.