Livskrisehjelpen må ikke legges ned

I det stille har Livskrisehjelpen gått fra å være et lavterskeltilbud med brukervennlige åpningstider blant annet på kveldstid, til å være en forhåndsbestilt konsultasjon på dagtid. Det er så galt som det kan bli, og det motsatte av intensjonene i samhandlingsreformen der det forebyggende helsearbeidet er selve grunnsteinen.

Publisert: Publisert:

Liv Ferkingstad (t.h.) varsler om det hun mener er sniknedleggelse av Livskrisehjelpen. Legevaktsjef Irene Bekkelund forsvarer endringene. Foto: Jarle Aasland

DET ENESTE LYSPUNKTET i reportasjen i Aftenbladet i går er reaksjonen fra levekårspolitiker Per A. Thorbjørnsen. Han gir kommuneadministrasjonen og legevaktledelsen klar og tydelig beskjed om å holde fingrene fra fatet.

Den sykdomsforebyggende effekten som Livskrisehjelpen har representert, må tas vare på og videreføres.

La oss håpe det ikke er for sent. Prosessen har vært uryddig. Uten å konsultere oppdragsgiver, våre valgte politikere, har helsebyråkratiet i all stillhet i realiteten strupt et tilbud som er framholdt som et satsingsområde.

LIVSKRISEHJELPEN ER IKKE ET LOVPÅLAGT TILBUD, men har i mange år vært en bærebjelke i det forebyggende psykiske helsevernet. Det er nok ikke mulig å tallfeste hvor mange sykmeldinger, og også sykehusinnleggelser, som er unngått fordi mennesker har fått hjelp til å sortere følelser og tanker der og da når katastrofen har rammet.

Når katastrofen skjer i det offentlige rom, står stadig oftere et kriseteam parat til å hjelpe. Det skulle bare mangle. Samtidig må de som fordeler penger og administrerer de ulike helsetilbudene, ta inn over seg at for den det gjelder, kan privatlivets små katastrofer være like ødeleggende som de mer spektakulære.

KAN DET VÆRE AT vårt profesjonaliserte helsevesen er blitt så opptatt av det målbare at lavterskeltilbud som en god samtale ikke har den nødvendige prestisjen når penger og stillinger skal fordeles?

Svarene fra legevakt og levekårsledelsen i Stavanger kommune tyder på det. Det vises blant annet til at vi har fått ambulante team ved distriktspsykiatrisk senter og kommunalt kriseteam. Det brukes honnørord som "spissing" og "robust sambruk av ressurser". Det er imidlertid ikke mulig å snakke seg bort fra at det mest tilgjengelige tilbudet er ferd med å forsvinne.

LA OSS HÅPE AT VARSKOET fra den pensjonerte tidligere lederen for Livskrisehjelpen gir gjenlyd i det politiske beslutningssystemet. Med 40 års erfaring i psykisk helsevern vet Liv Ferkingstad selvsagt hva hun snakker om. Den sykdomsforebyggende effekten som Livskrisehjelpen har representert, må tas vare på og videreføres, først og fremst av hensyn til alle som har behov for tilbudet. Men også av hensyn til helsebudsjettene. Også innen psykiatrien gjelder regelen om at det er billigere og mer effektivt å forebygge enn å reparere.

Publisert: