En hard dom

AFTENBLADET MENER: At så mange unge ikke finner en plass å høre til, er en alvorlig dom over oss andre. Det er snakk om helt grunnleggende behov.

«Det er bekymringsfullt at cirka ti prosent av unge står utenfor utdanning, arbeidsliv og opplæring,» sier Inge Takle Mæstad, som har ledet arbeidet med rapporten om ungt utenforskap i Stavanger. «Som samfunn har vi ikke tatt i bruk ressursene deres, ikke tatt godt nok vare på dem, og heller ikke gjort nok for å inkludere og støtte dem», sier Mæstad.

Det er en hard dom. Det gjelder omtrent 2000 ungdommer, fra 16 til 25 år. Ungdommer som har eller har hatt andre harde utfordringer i livet, enten i form av livshendelser, belastninger hjemme, vansker med fysisk og psykisk helse. Utenforskapet fra skole, jobb og sosiale fellesskap, kommer i tillegg.

Vi klarer verken å ta godt nok vare på dem når de trenger det, eller å ta i bruk ressursene deres. Når det gjelder det første, peker man i rapporten på alle glipene som oppstår mellom ulike hjelpere - helheten mangler, alle har ikke nok informasjon, og ofte mangler det at noen ser og tar ansvar for det store bildet, der også frivillige organisasjoner er viktige. Heller enn flere tiltak, trengs det å sørge for at det ikke blir store gliper i mellom dem. Her er kommunen riktig adresse, for å finne ut hvordan dette kan gjøres bedre og mer praktisk. Uten at hele verden ukritisk skal dele sensitive personopplysninger om den som trenger hjelp.

For oss som samfunn, er det en alvorlig dom at vi verken ser, lytter, forstår eller finner plass til disse unges ressurser blant oss. Vi trenger alle mat, drikke, trygghet, beskyttelse, kjærlighet og tilhørighet for å utvikle oss og vokse som mennesker. Men vi trenger også anerkjennelse fra samfunnet rundt oss. Ungdommene våre har få arenaer der de kan få en slik anerkjennelse. De har skolen, og de har organiserte fritidsaktiviteter. Men altfor få av dem kan få komme seg over i jobb. Det er en utrolig viktig form for anerkjennelse, og stødigere enn all verdens mer eller mindre tilfeldige likes på sosiale medier. Å fylle en plass, å være med å dra et lass, å gjøre en forskjell. Det trenger ikke være spektakulært. Det holder å kjenne at du bidrar med din del.

På samme måte trenger de å kjenne at de er en del av et fellesskap på skolen. Heller ikke dette er å ønske seg for mye. Mange tiltak og ordninger finnes, de er fleksible, men de er for lite kjent.

Vi gir ungdommene våre for få sjanser til å kjenne at de hører til. Og vi har for lave forventninger til dem. Dette er ikke urimelige krav fra en bortskjemt generasjon. Det er helt grunnleggende, menneskelige behov. Det er alvorlig at vi andre ikke klarer å møte dem bedre.