Om rus og forsikringer

AFTENBLADET MENER: Forsikringsselskapene er på tynn is hvis de uten videre nekter sporadiske brukere av ulovlige rusmidler å tegne forsikring. Avslag basert på moralisering er en syltynn begrunnelse.

Mandag kunne Aftenbladet fortelle om Christian Øie fra Stavanger, som i fjor fikk avslag på søknad om å tegne helse- og livsforsikring. Bakgrunnen for avslaget var at Øie i 2019 innrømmet bruk av ulovlige rusmidler på en hyttetur i Agder.

Forsikringsselskapene anser rusbrukere som en «risikogruppe» med forhøyet risiko for å skade seg selv eller andre, og krever som regel at den som søker kan dokumentere fem år uten bruk av ulovlige rusmidler før søknaden kan innvilges.

Logikken i alle forsikringssaker er at forsikringsselskapene tar seg bedre betalt jo større sjansen er for at forsikringstakeren faktisk vil få behov for forsikringen. Og at de kan nekte vedkommende å tegne forsikring dersom risikoen er for høy. Dette er selvsagt et paradoks, men likevel logisk.

Det som gjør sakene med ulovlige rusmidler spesielle, er at de later til å bygge på den samme forkjærte logikken som i altfor mange år har fått lov til å dominere norsk politikk overfor alle andre rusmidler enn alkohol:

Alle andre rusmidler enn alkohol samles i en sekkepost som heter «narkotika», uten noe forsøk på å skille mellom dem. Men alle med et minimum av kunnskap om rusmidler, vet at det er himmelvid forskjell i skadepotensialet mellom marihuana og heroin, og at det til og med er stor forskjell på skadepotensialet i syntetisk cannabis og organisk cannabis.

Forsikringsselskapene, i denne saken representert ved Gjensidige, går etter vår mening i en logisk felle når de sier at de nå endrer praksis med hensyn til sporadisk bruk av marihuana fordi de registrerer at det er en «holdningsendring» i samfunnet når det gjelder marihuana.

Det kan da ikke være «holdninger i samfunnet» som er avgjørende for om noen får tegne forsikring? Avgjørelsen skal jo bygge på en vurdering av om adferden til forsikringstakeren faktisk utgjør en forhøyet risiko. Dette har med vitenskap, ikke holdninger, å gjøre. Det er åpenbart forskjell på å være rusavhengig og å være en som bruker ulovlige rusmidler av og til.

Forsikringsselskapenes praksis føyer seg dessverre inn i den generelt slappe holdningen hos mange samfunnsaktører, som av bekvemmeligshensyn samler all rusbruk i en sekkepost. Mens det i den virkelige verden er enorm forskjell i skadepotensialet i ulike rusmidler.

Christian Øie har rett når han sier at forsikringsselskapene bør legge fordommer til side og stille de rette spørsmålene før de innvilger eller avslår en søknad om å tegne forsikring.