Koronalov med bismak

LEDER: Hva skal til for at faste lovgivningsprinsipper fravikes? Er det nok med en pandemi? Vi må iallfall følge nøye med på hvordan den nye koronaloven praktiseres.

Denne artikkelen er 258 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt direktestudio for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til direktestudio

Det er lett å forstå kritikken mot den såkalte koronaloven, som ble vedtatt i ekstraordinært statsråd onsdag kveld og som skal hastebehandles i et like ekstraordinært stortingsmøte lørdag ettermiddag.

Vi trenger likevel en koronalov, selv om vi allerede er pålagt de strengeste restriksjonene en lovlig innsatt regjering noensinne har vedtatt.

Det er ingen grunn til å mistenke regjeringen for at de ikke skal bruke loven «med klokskap», som koronaminister Monica Mæland (H) sier, men vi må likevel passe på at regjeringen er ytterst forsiktig med å bruke fullmaktene den får.

Da Norge var okkupert i 1940–45, brukte London-regjeringen muligheten i Grunnloven til å vedta provisoriske anordninger. Den gangen var ikke Stortinget samlet. Nå er Stortinget samlet, så vi kan både få vedtatt loven på en tilnærmet vanlig måte og vi får en kontinuerlig parlamentarisk kontroll med hvordan regjeringen bruker fullmaktene.

Dette er beroligende, blant annet fordi et kvalifisert mindretall på Stortinget kan oppheve vedtakene, men dette er en lov som blir til på under en uke. Normalt blir lover av denne karakter til i løpet av flere år. Den viktige høringsperioden er dermed kraftig innskrenket og det mangler bredde i innspillene. Deler av opposisjonen har allerede protestert mot at loven skal ha en varighet på seks måneder. De har rett. Vi kan begynne med tre måneder, høste erfaring og om nødvendig forlenge.

I et meget oppklarende og informativt innlegg på nettstedet Rett24, peker ledelsen i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) på en rekke problemstillinger både myndighetene og vi som samfunn må tenke gjennom. Selv om det fra regjeringen understrekes at verken Grunnloven eller menneskerettighetene skal brytes, er vi allerede langt uti et ulovfestet område. Et område der vi har begrenset med erfaring å lene oss på.

Koronaloven er ikke en krigslov, i den forstand at den bare vedtas for å ivareta kritiske samfunnsfunksjoner. Her handler det mer om å begrense negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor og samfunnet for øvrig. Det gir faktisk økt grunn til å diskutere fullmaktene.

I etterkant av krisen skal både regjering og andre beslutningsorganer ansvarliggjøres for sine vedtak. Det krever både dokumentasjon og innsyn, noe det er for lite av i dag. Vi skal ikke nå begi oss inn på en drøfting om hytteforbudet er riktig, men den opprinnelige forskriftsteksten ble vesentlig endret før iverksettelse, fordi den opprinnelige ordlyden var forvirrende og svak. Det fins sikkert flere slike eksempler. Nettopp derfor er den norske åpenheten noe vi må holde fast i, også i denne situasjonen.