Journalistikken kan være ubehagelig i møte med trakasserte og andre berørte

LEDER: Det er lett å forstå at de som har meldt fra om trakassering i Arbeiderpartiet, har levd under stort press og stress. Samtidig må mediene kunne rapportere om sakene.

Partisekretær Kjersti Stenseng og partileder Jonas Gahr Støre har håndtert trakasseringssakene til de tre forfatterne av debattinnlegget i Aftenposten.
  • Leder
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over fem år gammel
iconLeder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Stavanger Aftenblads meninger og analyser.

«Det var vanskelig nok å gå til Jonas Gahr Støre med våre historier. Vi hadde ikke noe som helst ønske om å fortelle om private, ubehagelige opplevelser til hele det norske folk», skriver tre modige kvinner i et debattinnlegg i Aftenposten mandag.

Les også

Ap-varslere: Medietrykket ble en ekstrabelastning

De anerkjenner at mediene har bidratt til å avdekke ukultur og maktmisbruk, men mener samtidig at mediene i større grad bør «være bevisst hvor grensen for å oppsøke personer som har ønsket anonymitet og intern behandling av sitt varsel skal gå».

Noen ligninger går ikke opp. Én av dem er når mediene må rapportere fra saker der mennesker helt uforskyldt er dratt inn i ubehageligheter. Trakasseringssakene vi har sett både i politikk og arbeidsliv er eksempler på dette. Andre tilfeller er for eksempel når mennesker helt uforskyldt havner i ulykkessituasjoner eller kriminalsaker. De har ikke bedt om det, men det blir ubønnhørlig mediesaker av dette.

Etter terrorhendelsene 22. juli 2011 var forholdet mellom mediene, ofre og pårørende meget betent, men også ellers er det hver eneste uke situasjoner der dette er aktuelt.

Forrige uke var en sak mot Aftenbladet til behandling i Pressens Faglige Utvalg. Det handlet om et mistenkelig dødsfall og en av naboene mente vi utilbørlig hadde eksponert nabolaget gjennom et bilde fra det mulige åstedet. Klager mente også at Aftenbladets omtale satte andre medier på spor av saken. Aftenbladet gikk fri. Utvalget pekte blant annet på at «ubehaget klager opplever, overskygges av informasjonsoppgaven avisen har».

De anonyme innsenderne til Aftenposten mener mediehenvendelser til dem og deres kolleger, venner og familie bidrog til å svekke deres anonymitet. Langt på vei er dette også en kritikk mot eget parti og «systematiske lekkasjer» derfra.

Likevel må også mediene ta kritikken til seg. Blant annet bør alle involverte vurdere om kunne gjort mer for å holde kvinnenes identitet hemmelig. Samtidig ligger det midt i det journalistiske oppdraget å dekke slike saker tett. En måte å skåne berørte på, er nettopp å gå via andre personer. Dette har tydeligvis ikke vært bra nok i dette tilfellet.

Debattantene spekulerer dessuten i medienes kildebruk. Generelt kan det sies at den er variert og vanligvis bredere enn berørte selv tror. I tillegg har kildene krav på et absolutt kildevern. Dette er sterkere enn det varslere har gjennom arbeidsmiljøloven, fordi den gir motparten innsynsrett. Ap-sakene omfattes ikke av arbeidsmiljøloven, men begreper som at «varslerne eier sitt eget varsel» kan ha ført til misforståelser.

En slik misforståelse kan fort oppklares ved at en journalist ringer en av de trakasserte. Det kommer journalister fortsatt til å gjøre, fordi det er dette som er journalistikk. Og journalistikken har aldri vært bare til behag.

Publisert: