Et kynisk spill med menneskeskjebner
LEDER: Den nye nasjonalistisk-populistiske regjeringen i Italia har allerede vist ansikt: De har spilt et kynisk, inhumant spill med 629 flyktninger om bord i hjelpeskipet Aquarius.
- Leder
Denne artikkelen er over fire år gammel
LederStatsminister Guiseppe Conte viste til valgløftene da han gikk inn i en meningsløs runde tombola med Malta om hvem som skal ta i mot flyktningene. Ingen av dem tok ansvar. Aquarius er et fransk skip, som har som oppgave å plukke opp og redde flyktninger i Middelhavet.
Den franske presidenten Emmanuel Macron er blant dem som har brukt harde ord som «kynisme» og «uansvarlighet» om italienernes nye linje. I ettertid har han forsøkt å dempe innholdet i det han sa, mest for å redde et toppmøte med Conte.
Samtidig har Frankrike sagt seg villig til å ta imot noen av flyktningene, men det er en annen, helt ny statsminister som virkelig har tatt ansvar for å løse denne potensielle katastrofen: Spanias Pedro Sanchez.
Mistillit mot Rajoy åpner for sosialistregjering i Spania
I løpet av søndagen kom flyktningene, nå fordelt på tre skip, til Valencia. 2000 mennesker fra Valencia-regionen og resten av Spania stod klare til å gi flyktningene en trygg havn.
Store bannere ønsket flyktningene «Velkommen hjem». Blant de som fikk hjelp av alle frivillige, tolkene og helsepersonellet, var 100 barn og ungdommer og 80 kvinner, minst sju av dem gravide. Valencianerne gjør det alle må og skal gjøre: gir bistand til skip i problemer.
FNs høykommisær for flyktninger, italieneren Filippo Grandi, brukte harde ord om sitt eget land da han forrige uke sa at han «skammer seg over at det er en båt som driver ute på sjøen».
Samtidig er Grandi tydelig på at italienerne er blitt stående temmelig alene med ansvaret for alle de tusenvis av asiatiske og afrikanske flyktningene som prøver den livsfarlige veien over Middelhavet. Dette skyldes at Italia i svært stor grad er blitt første ankomstland for båtflyktningene, og dermed har ansvaret i henhold til Dublinavtalen som EU- og EØS-landene er enige om.
Det er ikke unaturlig at avtalepartene erkjenner at avtalen ikke lenger tjener hensikten og forhandler fram en ny løsning.
Samtidig er det ikke mulig å la perioden fram til en ny avtale foreligger, være preget av rettsløshet og mangel på humanisme. I en tid der utenrikspolitikk blir mer og mer uforutsigbar, er det nettopp disse europeiske landene som må vise ansvar. En måte å gjøre dette på er å avverge flytende katastrofer i Middelhavet.
