Den unge statsministeren er en særdeles verdig mottaker av Nobels fredspris 2019. Da et rutefly fra Ethiopian Airlines i fjor sommer landet i Eritreas hovedstad Asmara, var det en historisk hendelse. Det var 20 år siden sist og var den endelige markeringen på at 20 år med krig og stengte grenser var over.

Innsatsen, sammen med med Eritreas president Isaias Afwerki, for å skape fred mellom de to landene er selvsagt hovedtittelen på Ahmeds politiske verk så langt. Samtidig har han allerede rukket å involvere seg i forholdet mellom andre land i regionen, i flyktningespørsmål og på hjemmebane har han begynt en forsiktig ferd mot åpenhet og respekt for menneskerettighetene.

Det er kanskje på sistnevnte punkt han har mest å gå på, for selv om sensur er opphevet og politiske fanger er satt fri, er det fortsatt ikke avholdt frie valg i landet. Her må pristildelingen ses på som et klart dytt i ryggen fra nobelkomiteen. Samtidig er det også en klar melding til de mange meningsmotstanderne i landet om at Etiopia er på rett vei.

Ahmed var en ukjent politiker fram til nylig. Det er under to år siden han ble statsminister, men han har brukt tiden godt og gjør det godt på flere av de skalaene nobelkomiteen bruker når de skal finne en vinner: klassisk fredsarbeid, kamp for menneskerettigheter og likestilling mellom kjønnene, engasjement for flyktninger og han har også vist et tydelig klimaengasjement. Regionen har jo vært rammet av flere tørkekatastrofer, som ofte har overskygget kriger, borgerkriger og all annen uro.

Afrika er inne i en enorm vekst og er også den delen av verden som vil få størst folkevekst i dette århundret. Prisutdelingen er derfor et tydelig signal ikke bare til Etiopia, men hele verdensdelen. Et Afrika med politisk stabilitet, økonomisk vekst og kontroll med klimatrusselen blir svært viktig for hele verdenssamfunnet i årene framover.

Ahmed var på mange måter et kinderegg av en kandidat for nobelkomiteen, siden han treffer på så mange områder av fredsprisens formål. Samtidig er ikke utdelingen ukontroversiell. Skuffede kandidater og forslagsstillere vil det være nok av. Hans politiske motstandere på hjemmebane vil også mislike den drahjelpen han nå får. Mange mener også han burde delt prisen med sin fredspartner, president Afwerki i Eritrea, men sistnevnte har noe å strekke seg etter.

Det er nok å nevne den svensk-eritreiske journalisten Dawit Isaak, som har sittet i eritreisk fengsel siden 2001, uten rettergang og uten å ha gjort annet enn å ha en regimekritisk vinkling i beretningene om hendelser i landet.