De ufeilbarlige

Pavens ufeilbarlighet er omstridt, selv blant katolikker. Selvfølgelig kan mannen i St. Peters stol ta feil, han er tross alt ikke forlagssjef.

Publisert: Publisert:

William Nygaard og Anders Heger er modige forkjempere for ytringsfriheten, men er det virkelig slik at de og deres kolleger ikke foretar etiske feilvurderinger? Foto: Holm, Morten

Sven Egil Omdal

I forlagene begås det nemlig ingen etiske overtramp, derfor trenger de heller ingen etiske regler. Når boken kommer ut, er den så fri for synd at det heller ikke er behov for noen klageinstans.Marit Christensens varslete bok om Wenche Behring Breivik har nok engang blåst liv i debatten om hvilket vern et menneske har mot å bli krenket i overtydelige nøkkelromaner eller i sakprosabøker. Til VG har Christensen sagt at hennes forhold til Anders Behring Breiviks mor var ”en blanding av terapeut, støtte, fortrolig og journalist”. Minst to av disse rollene er underlagt etiske regler som regulerer hva hun i etterkant kan gjøre med opplysningene hun fikk. Men siden Marit Christensen skriver bok, går hun fri av alle slike bindinger.

Forlagene er selvfølgelig ikke etikkfrie soner. De har redaktører og konsulenter som vurderer tekstene. Men ofrene for omtalen har intet innsyn, ingen samtidig imøtegåelsesrett, ingen mulighet for tilsvar. Noen av dem er så døde at de uansett ikke kan ta til motmæle, mens de levende bare har rettsvesenet. Jussen er langsom, begrenset, og kostbar, i realiteten er de fleste bokofre forsvarsløse. Det bør Marit Christensen merke seg, siden hun selv har tatt initiativ til forskning på medieofre.

Det er gått fem år siden Frode Grytten kalte biografisjangeren for ”Se og Hør for intellektuelle”. Hans oppsummering står seg: ”Hva er det egentlig vi har fått ut av de senere års mye omtalte biografier? Jo, Hamsun steriliserte seg. Trond Kirkvaag ble dengt av faren, Prøysen var homo, Jan Werner var litt homo, Sven Elvestad var pedo, Olav H. Hauge var litt psyko, Halldis Moren var utro, Einar Førde var enda mer utro.”

De dødes ettervern er betydelig svekket etter hvert som biografene har krøpet under dynen til sine objekter. Men heller ikke de levende er sikret mot intime innsyn. I fjor fikk vi vite, i Aage Borchgrevinks bok, at Anders Behring Breivik ble seksuelt misbrukt av sin mor. Den gang levde Wenche Behring Breivik. Hvor skulle hun gå hvis hun mente at påstanden var usann, eller at hun i det minste burde fått komme til orde med sin versjon av livet i det breivikske hjem?

Hadde Borchgrevink skrevet en artikkel i Aftenposten, ville teksten blitt målt mot Vær Varsom-plakaten. Wenche Behring Breivik kunne klaget til Pressens faglige utvalg, og ville sannsynligvis fått medhold. Selv om drapsmannens psyke er av stor nasjonal betydning, var hun ikke tiltalt for noe, og hadde alle sine rettigheter i behold. Avisene var tilbakeholdne, selv om de kjente anklagene. Hva er det som gjør at de samme påstandene fritt kan fremsettes i en bok?

Svaret fra forlagsbransjen nærmer seg formuleringene fra det første Vatikankonsil, som i 1870 vedtok at paven ikke kan ta feil når han uttaler seg ex cathedra. ”Etikken sikres i forkant, av forfatter og redaktør”, skrev tidligere forlagsdirektør William Nygaard i en twitterdebatt denne uken. Det var hans forlag som utga Mia Gundersens bok, hvor hun beskrev hva hun gjorde, eller ikke gjorde, da hun gikk til sengs med Kjell Inge Røkke (”Bare litt kyssing”). Var Røkkes personvern tilstrekkelig sikret mot Aschehougs behov for å utgi en kiss-and-tell-bok?

Forlagssjef Ida Berntsen skrev i en artikkel i Prosa at en egen Vær Varsom-plakat for forlagsbransjen ville være ”komplett uegnet for formålet”. Dette formålet er, ifølge Berntsen ”ikke å frembringe sannhet og anstendighet, men å lage en god bok”. Siden vi nå først oppholder oss i det katolske; dette lyder da granngivelig som en variant av det jesuitten Herman Busenbaum skrev i sin Medulla theologiae moralis: ”Når hensikten er tillatt, er også midlene tillatt”. Jeg beundrer den kamp William Nygaard kjemper for det frie ord, men den gode bok er vel ikke den ytterste hensikt?

I den før omtalte twitterdebatten, utløst av Norsk Presseforbunds nye generalsekretær, Kjersti Løken Stavrum, som støtter tanken om et etisk utvalg for sakprosa, skrev Nygaard også at ”litteraturen har mye bedre tid for vurdering enn media”. Han er selv styreleder i NRK og vet godt at en fjernsynsdokumentar kan ha lengre produksjonstid enn en bok, og være vurdert av langt flere redaktører underveis. Likevel er den underlagt Vær Varsom-plakaten og PFU-systemet. I journalistikken er det ingen motsetning mellom grundige redaksjonelle vurderinger før publisering og muligheten for etisk prøving i etterkant.

Ekstra påfallende blir forlagenes krav på etisk eksepsjonalisme når man ser deres tette symbiose med massemedia. Journalister skriver bøker, forfattere skriver i avisen. Utvalgte kapitler falbys til de største avisene, Dagsrevyen lokkes med de saftigste avsløringene. Når inntreffer skillet mellom journalistikken og litteraturen? En av fjorårets bestselgere var Erik Veums ”Nådeløse nordmenn”. Der navngir han alle som var ansatt i det norske Statspolitiet under okkupasjonen. Blant dem var en da 17 år gammel sekretær, som ikke ble dømt for noe som helst og neppe var særlig nådeløs. Veum vet at han ikke kunne gjort det samme i Dagsrevyen, hvor han er vaktsjef. Men fordi journalistikkens hans ble publisert med stiv perm, er det ingen steder å gå for dem som måtte føle seg krenket.

William Nygaard argumenterer også med at det ikke finnes noe demokrati i verden som har et PFU for litteratur. Tenk at en så modig mann er så redd for å gå foran.

Følg på twitter.com/svelle

Publisert: