Misbruk av idretten

AFTENBLADET MENER: Norsk idrett ble brukt som del av avtalen med Kina for å gjenskape gode handelsrelasjoner mellom de to landene. Avtalen skader Norges muligheter til å påpeke brudd på menneskerettighetene i Kina.

Kulturminister Abid Raja og idrettspresident Berit Kjøll, her på tribunen under Tokyo-OL, ser urovekkende få problemer med idrettsavtalen mellom Norge og Kina.
  • Stavanger Aftenblad
Publisert: Publisert:

Avisen VG omtalte avtalen forrige uke, og gjengir kommentarer fra den tidligere skiløperen Gudmund Skjeldal. Skal vi tro Skjeldal og avtalen slik den er presentert, setter den norske idrettsutøvere i et dilemma.

Sportsvasking er et begrep i internasjonal idrett. Uttrykket brukes når nasjoner ønsker å forbedre sitt internasjonale omdømme, og bruker sport og store idrettsarrangementer som ledd i denne formen for hvitvasking. Vi kjenner det fra prosessen som ledet opp til at Qatar skal arrangere fotball-VM neste år. Også det forestående vinter-OL i Beijing blir av mange oppfattet som sportsvasking.

«Med denne avtalen, og denne politiske innblandingen med Kinasatsingen, har staten gjort idretten til et politisk verktøy for sitt strategiske, næringslivsmessige og diplomatiske arbeid med det totalitære regimet i Beijing. Det er ikke bare Kina som driver sportsvasking, det gjør tydeligvis norske politikere også, når det trengs, sier Gudmund Skjeldal.

Det er på alle måter uheldig at idretten på denne måten blir trukket inn i denne typen forhandlinger med Kina. Norsk idrett er i stor grad basert på frivillighet, og kjennetegnes av sin uavhengighet av staten. Det er derfor til å undres over at idrettssjefen, Berit Kjøll, synes å bagatellisere avtalen. Kjøll
gir nemlig uttrykk for at avtalen er uproblematisk, og peker på at det er opp til utøverne selv om de vil delta i for eksempel Beijing-OL.

Les også

Tre grunner til at det ropes om boikott av OL i Beijing

Les også

Kina er for viktig til at det kan overses og for mektig til at det kan boikottes

Men det er jo nettopp her problemet ligger. Å la staten bruke den frivillige idrettsbevegelsen i Norge som et politisk redskap i kampen om å blidgjøre Kina etter at demokratiforkjemperen Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010, og så overlate til den enkelte utøver å markere politisk motstand mot undertrykkende regimer, er ansvarsfraskrivelse.

Det norske fotballandslaget har markert seg mot regimet i VM-arrangørlandet Qatar. Sterke røster har hevet seg til fordel for markeringer mot Kina under kommende OL. Fotballspiller Morten Thorsby bruker draktnummer to for å markere sin støtte til togradersmålet i Paris-avtalen.

Nå skjønner vi bedre hvorfor norske idrettsledere og norske kulturministre så lett overlater denne typen markeringer til den enkelte, og ikke selv engasjerer seg tyngre mot undertrykkende regimer og skadelig profittjag. Det er urovekkende.

Les også

  1. Klæbo etterlyser forbundene og Olympiatoppen i Kina-debatten

  2. Skjeldal reagerer på Kina-dokument: – Helt forferdelig

  3. Erna Solberg om VM i Qatar: – Idretten bestemmer og gjør sin egen vurdering

Publisert:
  1. OL
  2. Idrettspolitikk
  3. IOC
  4. Kina
  5. Berit Kjøll

Mest lest akkurat nå

  1. Ble tobarnsmor med 18 års mellomrom: – Jeg er ikke lenger så skråsikker

  2. –1800–1900–2000. Solgt!

  3. Nå kan du få «Regå» i hagen

  4. Trump vekker avsky etter minneord

  5. Jenta som ville gjøre Sandnes til en utrygg plass er nå dømt til forvaring

  6. Ja, det er lov med viltkjøring på Motorveien...