Tyrkia sprer usikkerhet i Nato

LEDER: Kan Tyrkia faktisk nekte Sverige og Finland medlemskap i Nato? Svaret på det spørsmålet er ja, men i praksis vil nok president Erdogan gi seg når det kommer til stykket.

Mens USAs president Joe Biden torsdag tok i mot Sveriges statsminister Magdalena Andersson og Finlands president Sauli Niinistö i Det hvite hus, og erklærte at de to landene ikke bare er kvalifisert for medlemskap i forsvarsalliansen Nato, men direkte overkvalifisert, var tonen en helt annen fra en annen, mektig president.

Tyrkias sterke mann, Recep Tayyik Erdogan, har erklært at han har reservasjoner, og viser særlig til at han mener at Sverige er et land som «huser terrorister». Her sikter han trolig til at flere tyrkiske opposisjonelle, blant dem medlemmer i det kurdiske arbeiderpartiet PKK, har fått asyl i Sverige. Tyrkia (og USA) regner PKK for å være en terrororganisasjon.

Den tyrkiske motstanden mot Sveriges medlemskap er et høyst reelt problem for Nato, for samtlige medlemsland må være enige for at nye land skal kunne tas opp som medlemmer i alliansen. Tyrkia kan på egen hånd torpedere Sveriges og Finlands søknader.

Når de fleste Nato-kjennere likevel mener at kontroversen med Tyrkia vil løse seg til slutt, bygger det på at de betrakter Erdogans sabelrasling mer som et forhandlingsutspill enn en reell trussel om å legge ned veto.

Erdogan har mange potensielle motiver for å sette saken på spissen. De siste ti årene har det tradisjonelt iskalde forholdet mellom Tyrkia og Russland blitt erstattet av gode personlige relasjoner mellom Erdogan og Russlands president Vladimir Putin. Tyrkia er en stor kjøper av russisk gass og olje, og russiske turister utgjør en stor andel av Tyrkias meget viktige turistindustri.

Tyrkia ønsker også å få kjøpe nye kampfly fra USA, et ønske USA så langt har avvist fordi Tyrkia i 2020 kjøpte et russisk rakettforsvarssystem.

Tyrkia har også interesse av å legge press på EU og Nato, fordi landet fortsatt huser fire millioner flyktninger fra land som Syria, Afghanistan, Irak og Iran, som i stor grad ønsker å reise videre til EU. Erdogan har gjentatte ganger truet med å åpne grensegjerdene og skape en gjentakelse av flyktningkrisen i 2015.

Så både ønsket om å sende et signal til Russland og ønsket om å komme i en bedre forhandlingsposisjon kan ligge bak Erdogans skepsis. En tredje forklaring er at Erdogan ønsker å styrke sin stilling på hjemmebane i forkant av presidentvalget i Tyrkia.

Uenigheten kan skape forsinkelser i behandlingen av søknadene fra Sverige og Finland, og dermed en lengre periode med en uavklart sikkerhetspolitisk situasjon for våre to nordiske naboer. Det er derfor betryggende at regjeringen jobber målrettet for å gjøre prosessen så smidig og kortvarig som mulig.