«Vi kan glede oss mer til EM-kvalifiseringen enn vi tenkte oss»

KOMMENTAR: Norge så virkelig ut som et lag mot Albania, skriver Ola Bernhus.

Denne artikkelen er over fire år gammel

La det bli en vane, gutter.

To ganger er nesten ingen ganger i fotball. Men den laginnsatsen Norge har vist mot Australia og Albania, begynner å ligne en vane.

Måten de norske spillerne har angrepet disse kampene på er et klart budskap til sjef Lars Lagerbäck: Dette vil vi være med på.

Det vil vi seere/tilskuere også. Mye kan gå galt i kampene fremover, for i fotball kan det ikke gis garantier, men vi vet i hvert fall dette: Ingen norsk spiller går av banen uten å ha gjort sitt beste.

Slik var det også mot Albania. Striregn og stusslige omgivelser preget ikke de norske spillerne. De løp ikke, de spurtet, og de la ikke bare presset høyt, de gikk til angrep også når albanerne hadde ballen.

Den skulle gjenvinnes. Hvorfor ikke, ingen har begynt med fotball for å la andre leke med ballen.

Forsvar er artig

Det som er litt nytt, er at Norge har fått et forsvarsspill som kan begeistre. Vi ser fra større arenaer enn dette at tilskuere bryter ut i applaus og jubel når de ser godt forsvarsspill. Det var ikke mulig i denne kampen, men kanskje noen foran TV’en hjemme i det minste humret litt.

Fartsfylt, effektivt – det er ord vi gjerne bruker om godt angrepsspill. Her kunne vi bruke dem om det norske forsvarsspillet, og det var slik over hele banen.

Før pause hadde ikke Albania noen ting å by på, mens Norge hadde to bra muligheter (Bjørn Maars Johnsen og Mohamed Elyounoussi). Albania så slett ikke ut som den vanskelige motstanderen vi hadde ventet oss, og i andre omgang kom norske sjanser på rekke.

Til slutt kom scoringen. Mohamed Elyounoussi skaffet en corner og tok den selv, og da var innbytter Sigurd Rosted på plass foran mål. 0-1, mer enn fortjent.

En kar å savne

I lengre tid har praten gått om manglende stjerner og ledertyper i det norske laget. Vi hadde en anfører i Brede Hangeland, men for å finne en spiller som alle håpet på og motstanderen fryktet, må vi helt tilbake til John Carew.

Det er et svakhetstegn, alle store lag har store stjerner.

Men det begynner å glinse av Elyounoussi (Moi) slik han spiller om dagen. Han er en spiller som vil bli savnet dersom han ikke kan være med. Også Martin Ødegaard vil komme dit, vi så det denne gangen.

Joshua King hadde en slik status i fjor. Men der fremme har det skjedd at flere har løftet seg opp mot hans nivå – Ola Kamara, Bjørn Maars Johnsen, Aleksander Sørloth, Tarik Elyounoussi. Når hadde vi sist et så stort utvalg spisser?

Men...

Likevel, når all denne rosen er spredt – vi bør samtidig dempe oss. Disse to kampene var lovende, men intet bevis på at vi har nådd et varig nytt nivå.

Selv om vi skulle fortsette slik mot Island og Panama i juni, er det fortsatt ikke mer enn lovende. Men vi kan glede oss mer til EM-kvalifiseringen enn vi tenkte oss da kampene ble satt opp.

Basisen er der – et lagarbeid uten reservasjoner, i alle spillets faser. Det er der all god fotball begynner.