«Hvorfor så arrogant fra håndballsjefene?»
Skal debatt om håndballforbundets pengebruk kun finne sted i en lukket sal annethvert år?
Denne artikkelen er over tre år gammelBT har i den seinere tid belyst et gryende opprør på grasroten i håndballen på Vestlandet. Tillitsvalgte i håndballklubber er oppgitt og fortvilte over avgiftene de må betale til håndballforbundet for å spille håndball.
3000 kroner koster det å melde på et lag med åtte år gamle jenter til seriespill. Da er det ikke unaturlig å spørre seg hvordan det kan ha seg?
For ett er sikkert:
Vi snakker ikke om selvkost her, i og med at håndballklubbene selv stiller med hall og dommer. Hvor mange arbeidstimer kan det egentlig ta å plotte inn et klubbnavn i et excelark?
Å melde et fotballag på i seriespill koster 300 kroner. For håndballag er det ti ganger så dyrt.
Banale spørsmål, garantert med kompliserte og sammensatte svar. Det er heller ingen som tror at håndballforbundet svindler noen. Derimot er det flere som er nysgjerrige på om det går an å omprioritere en smule. For håndballklubber henter sine inntekter fra dugnad, milde sponsorer, kiosksalg og kontingenter.
Vaffelregnestykket har jo sin misjon. Svaret er 300 vaffelplater. For å melde på ett eneste lag med åtte år gamle jenter.
Men det er bokstavelig talt den søte siden av regnestykket. Så mange vafler går det tross alt ikke når Åsane og Tertnes møtes til kappestrid en tidlig helgemorgen i februar. Altså må klubbene hente inntektene sine et annet sted.
Hos foreldrene.
Vel, slik er jo norsk idrett bygget opp, og den bevegelsen er tuftet på frivillighet og solidaritet. Men når håndballklubber må skru opp treningsavgiften for å kunne betale avgifter til forbundet – da er det ikke av veien med en debatt. Blant annet fordi det automatisk medfører at barn ikke lenger kan spille håndball. Fordi foreldrene ikke har råd.
Kan bli bråk på håndballtinget: – De sender regningen nedover i systemet
Bare ett slikt barn som må sitte hjemme mens vennene pakker ball en lørdag formiddag er grunn god nok til å tenke seg om. Og til å snakke sammen.
Fordi håndballforbundets mandat er å fremme håndballen i Norge. Ikke å kverke den. Og fordi barneidrett skal spre glede, ikke skape sårhet. Og når tre klubber i Bergen sør velger å danne sin egen serie for de yngste barna, for å unngå avgiftskravene – da er det uklokt å møte dette med ordrer om å stille seg tilbake på rekke.
Fordi det er et alarmsignal. Et rop om hjelp.
I det lyset er det direkte provoserende når generalsekretær Erik Langerud i håndballforbundet «ikke ser noen hensikt i å føre dialogen mellom klubbene videre gjennom BA og BT». Han henviser klubbenes kritikk og spørsmål til regionstinget. Det samme gjør for øvrig regionsleder Trine Skarstein Dalland i en e-post med ordrett identisk innhold som den fra Langerud.
Da er det grunn til å tolke håndballsjefene dit hen at de ønsker debatt om håndballforbundets pengebruk kun i en sal, på regionstinget annethvert år. Det er i beste fall en lite gjennomtenkt holdning.
Det er dessuten arrogant fra to ledere som lever av å tjene håndballen. Ja, for det er vel slik at håndballforbundet er til for håndballklubbene og håndballspillerne – ikke omvendt?
I så fall er det naturlig å diskutere håndballens pengebruk, både i mediene og i klubber og forbund langt oftere enn på tinget. I en slik debatt er det videre naturlig at håndballforbundet opptrer lyttende og deltakende, fremfor å klubbe ethvert spørsmål og henvise dem til neste gang håndballklubbene samles i én sal.
