«Etter koronakrisen vil det bli vanskelig å si nei til høydehus i idretten»

KOMMENTAR: Koronasmitten har ingenting å gjøre med høydehusdebatten. Eller, viser det seg – egentlig ganske mye.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Da Idrettstinget i 2003 vedtok – med 77 mot 73 stemmer, breddeidrettslagene vant – at norske idrettsutøvere ikke skulle få forberede seg i høydehus, var det mulig å forstå argumentene. Å trene i et høydehus var som doping å regne.

Det var å øke prestasjonsevnen ved hjelp av en kunstig metode.

Å tilbringe månedsvis i treningsleir Alpene var derimot etisk forsvarlig, mente flertallet, for der er høydeeffekten naturlig.

• LEST DENNE? Se stor oversikt: Dette er koronavettreglene for din idrett

Greit. Men det var nok av oss som så det som et nytt utslag av idrettens dobbeltmoral.

Vi syntes det var snålt at norske idrettsfolk ikke skulle få lov til å ligge på kunstig høyde når alle konkurrentene kunne det.

Og der har debatten holdt seg gjennom årene, også da Idrettstinget fikk saken til ny behandling i 2015. Nå var stemmetallet klarere, kanskje ikke så rart siden det har vist seg at norske langrennsløpere og skiskyttere har klart seg ganske godt ved å tilbringe høsten i sydlandske fjell i stedet for et i høydehus hjemme i hagen eller utenfor Toppidrettssenteret.

Men nå er forbudet nærmere å opphøre enn noen gang. På grunn av korona.

Nytt og vektig argument

Nå fremheves høydetreningen som umoralsk, ikke fordi den er det i seg selv, men fordi det virker ganske absurd at vi igjen skal sende et stort antall utøvere på månedslange hotell- og treningsopphold. Det er da virkelig et meningsløst sløseri, er det ikke?

Og virkelig klimafiendtlig. Det siste er blitt et vektig argument i høydediskusjonen.

Gjert Ingebrigtsen ville ha midlertidig tillatelse til høydehus de nærmeste månedene, på grunn av koronatiltakene. Men så ble OL utsatt, og det er ikke aktuelt lenger. Men saken kan komme opp på Tinget i 2021. Da er det ikke lett å stemme høydehusene ned.

• LEST KOMMENTAREN? «På tide å minne om hvorfor Rodal mente Dæhlie jukset»

Men når brydde idretten seg om klimaet? Idrettsfolk flyr hele tiden, kloden rundt. Derfor har idrettens talspersoner sittet musestille når vi har snakket om at vi må redusere flyreisene.

Det er heller ikke mange klimaprotester å høre mot motorsporten. Det trenes og konkurreres i de utroligste former for motorsport, i alle land, på alle dager, mens klimautslippene koker. En enorm virksomhet som vi heller ikke har brydd oss med.

Et nytt alvor

Idrett er jo så bra. Idrett er folkehelse (bredde), ære og fortjeneste (topp).

Men det er kommet et nytt alvor over idretten nå. Idretten ser at ansvaret er blitt større. For tiden ligger den nede. Det er kloden og befolkningen som gjelder.

Det vil virke absurd om alt blir som før etter at viruset er slått ned. Det vil virke ekstra meningsløst om idretten i trangere tider skal fortsette å fly like mye som før, bare for å trene.

Det kan de gjøre hjemme, det er bare å bygge høydehus eller trene med oksygenmaske, som vi har sett at Alexander Tettey gjøre i stuen hjemme i Norwich.

Det er jo mer rettferdig også, for det får de andre lov til. Ikke kan det sies å være helseskadelig heller. Og ikke klimaskadelig.

Men en form for doping? Det er ikke lett å fortsette å hevde det heller når alle andre kan gjøre det, uten å bli beskyldt for juks. Ikke av Norge en gang.