Camilla Herrems spesielle år: – Jeg har lært å sette pris på livet på den harde måten

I løpet av det siste året har Camilla Herrem (32) opplevd både grenseløs glede og bunnløs sorg.

Camilla Herrem har lagt et spesielt år bak seg. Foto: Pål Christensen

  • Ingvild Lygren
Publisert: Publisert:

Camilla Herrem sitter i VIP-rommet med utsikt mot den mørklagte håndballbanen i Åsenhallen. Sesongen er over, og for Sola-tilhengere kan ikke 2018/19 beskrives som noe annet enn en jubelsesong. Sola nådde målene de hadde satt seg; De rykket opp til eliteserien, gikk ubeseiret gjennom serien og spilte seg til semifinale i cupen.

For Herrem har det siste året vært preget av store kontraster. 32-åringen har, som menneske og idrettsutøver, opplevd både det største og det verste.

I desember 2017 kom den blide Sola-jenta hjem fra VM i Tyskland med sølvmedalje rundt halsen. Kort tid etter ble det kjent at hun var gravid og måtte ta pause fra håndballen de neste seks månedene. Våren 2018 sto hun på sidelinjen med voksende mage og så klubblaget rykke ned til 1.-divisjon.

I juli opplevde Herrem sitt livs største glede da vesle Theo ble født. Bare seks uker etter fødselen spilte hun kamp igjen. Hun hadde det travelt med å komme i form til EM i Frankrike i desember, men ble til slutt vraket av landslagssjefen. Så ble Thea Mørk skadet, og Herrem fikk EM-billett likevel.

I februar i år døde faren, Carl Otto Herrem, brått og uventet. En måned senere jublet Sola-spillerne etter å ha sikret opprykket til eliteserien.

– Det har vært en berg- og dalbane av opp- og nedturer, sier Herrem til Aftenbladet.

Det siste året har vært preget av latter og tårer, både på og utenfor håndballbanen, for landslagsspilleren Camilla Herrem. Foto: Pål Christensen

Den avgjørende samtalen

Desember 2017. Hun var tre måneder på vei da hun kom hjem med sølvmedaljen rundt halsen etter VM i Tyskland. Finaletapet 21–23 mot Frankrike var den siste kampen Herrem spilte før hun tok pause fra håndballen på grunn av graviditeten.

Samtidig som Herrem måtte ta en pause, slet Sola. Hun sto gravid på sidelinjen da klubblaget stupte fra 5.-plass på tabellen til kvalifiseringsplass.

Nedturen endte i tap for Rælingen i kampen for eliteserietilværelsen.

Nedrykket førte til at en høygravid Herrem måtte vurdere framtiden på nytt. Hun hadde et mål om ikke bare komme tilbake på håndballbanen, men også på landslaget. Var det fortsatt mulig som 1.-divisjonsspiller?

En samtale med landslagssjef Thorir Hergeirsson gjorde beslutningen enklere for landslagsspilleren med over 200 kamper med flagget på brystet.

– Det har ikke vært så mange 1.-divisjonsspillere på landslaget. Så det Thorir sa til meg ble avgjørende for at jeg ble værende i Sola, sier hun og smiler lurt.

Camilla Herrem så klubblaget rykke ned til 1.-divisjon med voksende mage på sidelinjen. Foto: Anders Minge

Babylykke

Juli 2018. Nedrykket ble raskt glemt, i alle fall for en stund, da hun og håndballmannen Steffen Stegavik ble foreldre. En varm sommernatt kom vesle Theo til verden, og ga livet til håndballparet helt ny mening.

Herrem sier at hun gikk fra å være en litt egoistisk idrettsutøver til å bli en mor som satte sønnens behov først.

– Fokuset ble flyttet fra meg til Theo, sier hun og smiler.

De norske håndballdamene skulle spille EM i desember, bare fem måneder etter at Herrem ble mor. Det ville hun ikke gå glipp av, men hun innrømmer at det var en tøff oppgave.

–Det var veldig tøft å komme tilbake i form. Hele kroppen min hadde forandret seg, det var mye å passe på og jeg hadde liten tid på meg, sier hun.

Ble vraket

November 2018: Herrem trente hardt for å komme tilbake, både på klubb- og landslag, og ble belønnet med plass i bruttotroppen til Norge. Da den endelige troppen ble tatt ut, var hun vraket.

Nedrykket med Sola og gravdiditeten hadde sin pris. Thea Mørk og Sanna Solberg ble ble vurdert som bedre. Skulle det være slutt for Herrem etter over 200 landskamper?

– Det var ganske kjipt, men jeg forsto at Hergeirsson hadde utfordringer med å se hvilket nivå jeg lå på. Jeg var også usikker på nivået mitt. Jeg følte meg i god form, men visste ikke helt om jeg holdt verken eliteserienivå eller landslagsnivå, sier hun.

Les også

Landslagssjefen vil kopiere suksessoppskriften

Åtte år etter at dette Nærbø-laget vant en stor turnering som 13-åringer, spiller samtlige fortsatt i klubben.

Herrem, som hadde spilt tolv mesterskap på rad for Norge - og sunget «Tore Tang» på banketten nesten like mange ganger, belaget seg på å se mesterskapet fra sofaen hjemme på Sola.

Så tikket det inn en melding fra landslagssjefen: «Har du tid til en prat?»

– En bittersøt følelse

Desember 2018. Det var usikkerhet rundt skadesituasjonen til Thea Mørk, og Herrem ble hentet inn som reserve i EM. Hun kastet seg rundt og hoppet på første fly til Frankrike. Hva som ventet visste hun ikke. Hun kunne bli sendt hjem etter to dager, eller etter gruppespillet. Hun visste ikke om hun kom til å få spille.

Herrem ble først vraket til EM i Frankrike, men ble hentet Thea Mørk ble skadet. Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

Etter storseieren mot Tsjekkia 31–17, i den andre kampen i EM, forlot Mørk banen i tårer grunnet en skade på baksiden av låret. Herrem var inne i landslagsvarmen igjen.

– Det var en bittersøt følelse. Jeg fikk vondt i hjertet av å tenke på Thea som hadde jobbet så hardt for å komme med på landslaget, men på samme tid var jeg glad for å være med selv, sier hun.

Så kom tvilen.

Det var ett år siden forrige gang hun hadde spilt en landskamp. Hun var nervøs. Var hun bare god i 1.-divisjon, eller holdt hun forsatt landslagsnivå?

Herrem scoret 16 mål på seks kamper, og Norge havnet på 5.-plass i EM, men hun kjente at hun var tilbake der hun ønsket. Ansiktet lyser opp i et stort smil mens hun forteller om følelsen det ga henne å spille på landslaget igjen.

– Jeg merket hvor mye jeg hadde savnet det. Jeg tror det var bra for meg å ha et halvt år pause der jeg virkelig fikk kjenne på hvor mye håndball betyr for meg. Jeg vil fortsette med dette helt til kroppen ikke vil mer, eller det ikke er gøy lenger.

Les også

Sola er klar for eliteserien: – Det er så fantastisk

Knuste Follo HK på bortebane. – Nå gleder jeg meg ihjel til neste sesong, sier Camilla Herrem i jubelhumør etter kampen.

Verdens beste far

Februar 2019. Tribunen i hallen ved siden av føles ekstra tom når vi snakker om de første månedene av året. Mannen som øynene hennes automatisk søkte etter før alle kamper, står ikke lenger på tribunen og veiver med armene slik at hun skal klare å se ham.

Faren, Carl Otto Herrem, var alltid på tribunen da Camilla Herrem spilte landskamper. I februar døde han brått og uventet. Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

Hun kan ikke ringe ham før hver eneste kamp slik hun alltid har gjort, eller kaste seg i armene hans etter en deilig seier eller et surt tap. For Carl Otto Herrem, verdens beste far, som han er lagret som på telefonen til datteren, døde brått og uventet 15. februar.

Øynene hennes fylles med tårer og stemmen svikter når hun prøver å snakke om faren.

– Han betydde alt for meg. Han har fulgt meg hele livet. Om det var mesterskap i voksen alder eller en fotballkamp da jeg var 11 år, både mor og far har alltid vært der. Uten deres støtte hadde jeg aldri vært hvor jeg er i dag, sier hun.

Hun beskriver en far som stilte opp, som delte hennes lidenskap for sporten, og som fikk henne i godt humør med sin tørre farshumor. Det smittende smilet hennes dukker opp igjen når hun forteller om meldingen hun fikk av faren før VM i Kina i 2009.

«Helsikken, havnet på feil flyplass», skrev faren.

– Han hadde flydd til feil sted, og måtte ta tog i åtte timer for å komme dit vi skulle spille. Han rakk kampen, sier hun og ler.

Så blir hun alvorlig igjen.

– Dagene går opp og ned. Han har etterlatt et enormt tomrom. Det føles som om hjertet mitt har eksplodert i en million biter, og at det tar én dag å få på plass én bit, sier hun og legger til:

– Jeg har lært meg å sette pris på livet på den harde måten.

Før kamp pleide Camilla Herrem å se etter faren på tribunen. Tatoveringen på venstre armen skal minne henne om at han fortsatt er der. Hun trenger bare å lukke øynene. Foto: Pål Christensen

– Hva har håndballen betydd de siste månedene?

– Håndballen har vært mitt fristed, sier hun og stopper opp. Hun strever med å finne de rette ordene.

– Hvis fars død hadde ført til at jeg stoppet å spille, så hadde han blitt sint på meg. Var det noe han elsket, så var det jo dette, sier hun og ser ut mot den tomme håndballbanen på andre siden av vinduet.

Det var én av grunnene til at hun var tilbake på trening to dager etter dødsfallet. Carl Otto Herrem levde for håndballen. Han elsket sporten.

Det har vært mange jubelscener i Åsenhallen den siste sesongen. Foto: Kristian Jacobsen

– Må være i mitt livs beste form

April 2019. Herrem har én sesong igjen i Sola. Hun har ingen planer om å gi seg etter det. Hun drømmer om VM i Japan i desember i år, OL i Tokyo og EM på hjemmebane neste vinter. Hun vil ikke gå glipp av noe.

– Dette året blir ekstremt viktig håndballmessig. Jeg må være i mitt livs beste form for å nå målene jeg har satt meg. Det blir 12 måneder med tre mesterskap, det er alltid ganske nervepirrende. Det er mye som skjer, og mye jeg skal jobbe mot. Jeg gleder meg, sier hun og smiler.

Publisert:

Mest lest

  1. Helsetilsynet mener Sirdal har begått flere lovbrudd i behandlingen av gravid kvinne

  2. Frigir navnet på 16-åringen som omkom i ulykke hjemme

  3. Treningssentrene må fortsatt vente med gjenåpning

  4. Brann i søppeldunk på Arkaden

  1. Camilla Herrem
  2. Sola
  3. Håndball