«Idrettsutøverne har kommet velberget ut av de utallige etiske avveiningene de er blitt stilt overfor»

KOMMENTAR: Idrettsstjernene skal ikke bare løpe fortest og score mål, de skal være moralske ledestjerner også.

Denne artikkelen er over to år gammel

For noen uker siden tenkte de kun på seg selv – på formen, på de store målene, på kamper og konkurranser, ja, sikkert på penger også. Slik var livet som toppidrettsutøver, og slik er vi vant til å se det.

Men koronaen har kastet dem ut i dilemmaer og problemstillinger de på ingen måte kunne være forberedt på, og som det slett ikke var en selvfølge at de skulle mestre.

Da er det en glede å fastslå at de lever opp til det som kreves av dem, enten det er fotballspillere som ser sesongen smuldre opp like før de store titlene og målene er nådd, olympiere som ser flere års forberedelser forsvinne inn i en ukjent fremtid eller andre som har fått se sine drømmer knust av den usynlige fienden, koronaviruset.

Større enn idretten

Men er det ikke en selvfølge at også idrettsfolkene gjør sitt i koronakrigen, at de må ofre noe, de som andre? Ja, det er det, og vi ser at idrettsutøvere på alle nivåer står opp og sier nettopp det. Nå er det noe større enn resultater og mesterskap som står på spill.

Det er ingen selvfølge at alle tenker slik. Det har vært noen som har dristet seg til å antyde at koronatiltakene er hysteriske og som synes synd på seg selv.

Men tatt i betraktning at dette er mennesker som har hatt idretten i kropp og sjel gjennom det meste av livet, og tenker vi på hvor mye de har satset av tid og trening, bør vi være imponert over hvor få de er.

Hovedinntrykket er at de aktive har gått foran, spesielt de største av dem. Det er kanskje ikke så imponerende at fotballspillerne i Barcelona reduserer sin lønn med 80 prosent, så mye som de har tjent på sin idrett.

Men det som betyr noe, er at de er ledende i å akseptere at folkehelsen er viktigere enn fotball.

Synd på dem?

De som minst har sett slik på det, er kanskje vi journalister. Det er ikke måte på hvor synd vi synes på idrettsfolkene som ikke får leve ut sin sport og sin karriere.

Men det er ikke et problem at Erling Braut Haaland kanskje ikke får sjansen til å sette en scoringsrekord, at bryteren Stig André Berge eller at roeren Olaf Tufte må gruble over om de skal fortsette i en sesong til, at Birgit Skarstein kanskje må delta i to Paralympics i løpet av et kalenderår eller at fotballspillerne ikke får heade på trening.

Når ikke idrettsfolkene klager selv, er det vi som klager på vegne av dem.

Det var imponerende å se hvor klare idrettsheltene var da diskusjonen gikk om utsettelse av sommer-OL. Her viste de aktive en tydelighet som vi skulle ønske at verdens idrettsledere også hadde vist.

Spesielt ville vi ha likt det om de norske topplederne hadde demonstrert et utvetydig lederskap i stedet for å nøle sammen med IOC-lederne. Vi skal likevel ikke dømme dem for hardt, for å avlyse et OL er mer dramatisk enn noe annet i idretten.

Vår idrettspresident og vår IOC-representant tok seg begge raskt inn og sto samlet med de aktive.

Konklusjonen, slik denne skribent ser det, er at idrettsledere nølte, men fant ut av det – men at journalistene har latt seg friste til synd på-journalistikk i jakten på gode historier.

De aktive idrettsutøverne selv har kommet velberget ut av de utallige etiske avveiningene de er blitt stilt overfor.

Det hadde vi kanskje ikke trodd. Og det er sterkt gledelig.