«Behovet for idrett er stort og gapende. Nå har mange mistet et fristed og et ankerfeste.»

KOMMENTAR: Idrettsutøvere fortjener mer enn furtne slengbemerkninger om at de bare «leker jobb», skriver Lars Tjærnås.

Publisert: Publisert:

Idretten er viktig for mange. Nå mangler flere fristedet sitt, skriver Lars Tjærnås. Her fra en G15-kamp i Norway Cup i fjor. Foto: Fredrik Hagen, NTB scanpix

  • Lars Tjærnås

Vi lever i en tid der få har gode svar på det som opptar oss alle. Med mangel på gode svar, følger behovet for gode spørsmål.

Jeg forsøker meg med to:

  • Hva er verdien av normalitet?
  • Hvor mye koster det å slukke – eller tenne – et håp?

De to litt abstrakte spørsmålene handler om et tema som av ulike årsaker har kommet skjevt ut. Det handler om muligheten for å gjenåpne deler av idretten.

Les også

Århundrets lag: Her er Tjærnås’ og folkets utvalgte

Lars Tjærnås. Foto: Ørn E. Borgen

Lydig og lojal

De som har våget stille spørsmålet, har nesten uten unntak blitt møtt med like steile fronter som i flere av de andre diskusjonene denne underlige våren har gitt oss.

De mest vanlige har vært omtrent sånn: «Nå skal idretten og idrettsledere mase seg til fordeler igjen». Gjerne avsluttet med: «For en skam, forstår de ikke sin plass i disse tider?».

Mitt svar til det er følgende: Idretten har, både internasjonalt og i Norge, omtrent uten unntak stilt seg lydig og lojalt bak alle tiltak. Det er klokt og en selvfølge. Idretten er en del av samfunnet, og akkurat nå er samfunnet opptatt av noe som er viktigere. Så enkelt – så vanskelig. Å antyde noe annet, som enkelte kommentarer og kommentarfelt gjør, krever en dokumentasjon.

Arrester meg gjerne hvis det er feil, men jeg har ikke registrert én eneste utøver eller leder som mener noe annet. Norsk idrett har tatt rollen som bidragsyter langt mer enn som bremser i en tøff tid.

Det må være mulig å diskutere dette temaet uten å bli møtt med billig retorikk. Imidlertid tror jeg det er en klok inngang å diskutere det som noe annet enn jeg så langt har sett blitt gjort.

Jeg mener denne debatten handler om noe ganske mange lever av, men langt flere lever for.

Les også

Tjærnås forklarer fotballens faguttrykk: «Her bommer mange»

Milliardindustri

Det første først. Norsk idrett er en milliardindustri på linje med mange av våre aller største bedrifter. Bare fotballen alene sysselsetter rundt 2500 årsverk, øvrig idrett ytterligere et par tusen.

99,99 prosent av dem spiller ikke spiss i Rosenborg eller er verdenscupvinner i langrenn. De er studenter som faller mellom to stoler i støtteordninger, materialforvaltere med tre barn eller utøvere som har satt resten av livet på vent.

Norsk idrett er milliardindustri. Foto: Vegard Wivestad Grøtt, NTB scanpix

De lever for å oppnå en drøm, finansiert av snille foresatte eller et lite bidrag fra en lokal samarbeidspartner, som sliter like mye under krisen.

De er mennesker som deg og meg. Eneste forskjell er at de er veldig gode i det de driver med. De har familie å forsørge, lån å betale, regninger å dekke. Det er selvsagt mulig å mene at det ikke er synd på mange av dem, fordi de «bare» er fotballspillere, skiløpere eller roere.

Mitt svar: De er mest av alt mennesker som «tilfeldigvis» driver med noe de er gode til. Det er mennesker som akkurat nå ser at arbeidet eller livsverket blir borte, uten at de er sikre på når det kommer tilbake, i verste fall om det kommer tilbake. De fortjener mer enn furtne slengbemerkninger av typen at de er bortskjemte folk, som bare «leker jobb».

Les også

Eliteseriedommer frakter koronasmittede til sykehus

Kan miste de mest sårbare

Denne kommentaren handler likevel ikke mest om den gruppen. Norges idrettsforbund har rundt to millioner medlemmer. Veldig mange av dem er barn som nå står i fare for å miste sin viktigste sosiale arena over lang tid.

Ja, jeg vet det er åpnet for begrenset aktivitet i små grupper i noen idretter. Nei, det favner neppe dem jeg snakker høyest om her.

Vi, det vil si samfunnet, kommer trolig til å miste mange av de mest sårbare nå. Jenta som ikke trigges av løpeturer i marka som alternativ til håndballtrening. Gutten som opplever teknikkøvelsene på treningen – som nå erstatter spillet og kampene – som enda en arena der han ikke strekker til. Det er disse vi risikerer å miste.

Og mange med dem. Ukens lyspunkt på et gutterom i Stjørdal eller jenterom i Sauda er borte og ikke erstattet.

Derfor mitt første spørsmål øverst: Hva er verdien av normalitet for dem alle? En grad av normalitet, så klokelig styrt at gevinsten vil være stor – og risikoen liten.

De færreste i norsk idrett lever av den. I likhet med veldig mange andre, er det imidlertid noe de i stor grad lever for.

Les også

TV-profilen langet ut mot denne avgjørelsen: «Parodi»

Et fristed og et ankerfeste

Da hverdagen til de aller fleste ble snudd på hodet for en drøy måned siden, mistet veldig mange fotfestene og fristedene sine. For noen er det hytta, for andre trekkspill eller teater. For en svært stor del er det idrett.

Både seertall i mediene og oppmøte på arenaer tilsier at idretten er et ankerfeste i livene til veldig mange. Når dagene blir flatere enn Jylland, forskjellen på tirsdag og lørdag viskes ut for en stor del av befolkningen, er det et stort og gapende behov for nettopp de ankerfestene.

Koronasituasjonen har gjort at så å si alt av idrett har stanset mer eller mindre opp. Foto: Tore Meek, NTB scanpix

I en stor undersøkelse for noen dager siden oppga 25 prosent at de opplever mentale problemer direkte knyttet til situasjonen nå. Vi som ikke er eksperter på mental helse, skal være uhyre forsiktige med å stille diagnoser og foreslå medisin.

Men hvis idretten kan være et håp som tenner lyset når det er som mørkest for en betydelig del av denne gruppen, må det også være en vesentlig del av diskusjonen om å finne veien tilbake til normalitet litt raskere enn noen har antydet.

Den gruppen trenger ikke ministre og helsetopper som samme dag forbudet mot konkurranseaktiviteter blir forlenget lengre enn mange hadde håpet, ikke evner å holde munnen lukket om hva de tror om tiden enda lenger frem i tid.

Det koster å slukke håp, og de gjør det aller mest hos dem som akkurat nå trenger noe å håpe på. Likevel er det neppe en klok strategi at idrettsledere og idrettsinteresserte retter verbal skyts mot helsetopper. Én ting er jeg helt sikker på: Den sikreste vei tilbake mot normalitet for idretten i landet er å ha proaktive og konstruktive ledere.

Les også

Frykter for håndballrekrutteringen: – Det vil nok være lettere for mange å slutte nå

Må gjøre som «Gudfaren»

Ingen idrettsleder i verden kan i det øyeblikk de ble valgt, ha forutsett rekkevidden av det de står midt i nå. Likevel er det nå i ettertid de skal måles og veies på evnen til å se de store linjene, men samtidig finne de små veiene.

Det er de – og idretten selv – som må skissere løsninger. For norsk idrett er det neppe en god løsning å hente mye fra filmen Gudfaren, men akkurat her må de gjøre som Marlon Brando og forme tilbud som myndighetene ikke kan si nei til.

Norsk idrett må i dette spesielle tilfellet gjøre som «Don Corleone» mener Tjærnås. Foto: Paramount Pictures, AP / NTB scanpix

Det må være så gjennomarbeidet, velfundert og begrunnet at plussene er flere enn minusene, gevinsten større enn risikoen.

Ingen av oss er så naive at vi tenker at dette er en god idé i morgen eller neste uke. Vi vet at første frist er 15. juni, at stort sett alt av idrett er stengt ned til den tid. Det er enkelt å akseptere, fordi andre ting er viktigere.

Viruset som plager en hel verden, skal og må fortsatt legge føringer. Men at et virus er et trumfkort, betyr ikke at norsk idrett og frivillighet er fri for billedkort.

De må bare spilles riktig.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Folk fortsatte festen hjemme

  2. Ingenting er endret i det 100 år gamle huset. Her bor Carl Egil uten kjøleskap

  3. Han trener 30 timer i uken. Nå skal han kutte skjermtiden på mobilen.

  4. Her kan det bli kø i dag

  5. Leteaksjon på sjøen etter mann i natt - hadde svømt i land

  6. Simon Cowell brakk ryggen i ulykke med elsparkesykkel

  1. Idrett
  2. Koronaviruset