Foreldrene dro til Kina for å sette 16 år gamle Ruben på prøve

BLOGG: Jeg besto, og fikk flytte til Hamar, skriver Ruben Smith i Oilers-bloggen.

Publisert: Publisert:

BESTOD TESTEN: Som 16-åring måtte Ruben Smith klare seg selv i en uke. Han besto foreldrenes test, og fikk flytte til Hamar for å satse på hockey. Foto: Stig Nilssen

  • Ruben Smith
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

For en stund tilbake ble jeg spurt om jeg kunne holde et foredrag for en av våre sponsorer. Temaet mitt var så og si fritt, «fortell litt om deg selv og om ditt liv som ishockeyspiller» var rammene.

Dette er altså min forkortede historie.

Mitt navn er Ruben Smith, keeper på Stavanger Oilers og har nå levd ut hockeydrømmen min i 10 år. Jeg har bikket 500 kamper på seniornivå, vært så heldig å få vinne 5 NM-gull, 3 seriegull, 1 Continental Cup og fått lov til å representere Norge i 3 VM og 1 OL. I tillegg har jeg nå klart å skrape sammen en økonomiutdannelse ved siden av.

Jeg begynte på skøyteskolen da jeg var 3,5 år og da jeg var 5 år trente jeg 4 treninger i uken i tillegg til at jeg spilte fotball. Ved 10-årsalderen dro jeg på min første treningsleir i utlandet og i tenårene bestemte jeg meg for å satse på ishockey. Fordi det var GØY.

Jeg flyttet hjemmefra til Hamar da jeg var 16 for å gå på ishockeygymnaset der, men før jeg fikk lov til å dra måtte jeg gjennom en try-out på hjemmebane. Foreldrene mine hadde ikke tenkt å la meg flytte for meg selv hvis jeg ikke var klar for det. Så de dro til Kina, og jeg måtte være igjen hjemme og klare meg selv i en uke, med mat, skole, klesvask og trening. Jeg bestod testen og fikk flytte.

Men det var ikke bare bare å flytte på tvers av landet som 16-åring. Det var veldig utfordrende, men jeg hadde ingen planer om å «gi opp» og flytte hjem med halen mellom beina fordi jeg ikke klarte eller ikke fikset å bo alene. Det var mangel på keepere på Hamar når jeg kom så jeg fikk spille og trene mye, veldig mye, og jeg ble helt oppslukt i å bli god. Kanskje så mye at når det ikke gikk så bra for min egen del så gikk det ut over andre. Jeg hadde et større ego og temperament den gangen. I fra 2. klasse på videregående var jeg førstekeeper på både u-18 og u-20 laget og spilte kamp onsdag, fredag, lørdag, søndag stort sett hver uke. I tillegg til lag— og skoletrening. Men jeg lærte veldig mye om ishockey, om trening og om meg selv.

Jeg lærte blant annet om visualisering og om mental trening , noe jeg fikk bruk for da jeg ble tatt ut til u-20 VM i Canada i 2006. Vi spilte i Hamar OL-amfi for stort sett bare foreldre og det kan ikke ha vært mye mer enn 50 stk på kampene våre som juniorer, men arenaen tar 7500 mennesker. Da jeg ble oppmerksomgjort på at u-20 VM i Canada kom til å bli spilt foran 16 500 mennesker måtte jeg forberede meg på det. Jeg pleide å visualisere at tribunene var fulle slik at når vi kom til u-20 VM så var de 16 500 menneskene i arenaen og stemningen noe jeg gledet meg til, i stedet for at det ble et stressmoment fordi jeg ikke var vant til det. Det hjalp meg, og da jeg kom hjem fra Canada fikk jeg debutere på a-laget.

Så er jeg her da, 10 år senere. Hva har ishockey gitt meg på de ti årene?

Jo, ishockey har gitt meg mange gode opplevelser. Jeg har fått være med på å vinne ganske mye, og jeg har lært om hva som skal til for å vinne.

Ishockey har gitt meg en oppdragelse, jeg har lært meg å være målrettet, jobbe hardt for målene jeg setter meg, og at jeg gjerne må forsake noe hvis jeg skal oppnå de, lært meg å være disiplinert, at jeg er avhengig av andre for at jeg og laget skal oppnå suksess og derfor må være en god lagspiller. Jeg har lært meg å aldri gi opp.

Les også

Nytt år, nye Oilers-muligheter

Ishockey har gitt meg muligheten til å få reise , jeg har vært i 15 forskjellige land, bare på grunn av ishockey. Det har også lært meg å sette pris på det jeg har. Jeg har vært med landslaget to ganger til landsbygda i Hviterussland og begge gangene har jeg fått en skikkelig aha-opplevelse om hvor godt vi har det her hjemme i Norge. Om alt det vi tar for gitt og hvor ubetydelige ting vi egentlig klager over.

Det har gitt meg en identitet og en platform hvor jeg har fått muligheten til å klatre til topps av Mazlovs behovspyramide og selvrealisere meg selv. Da jeg gikk inn på åpningsseremonien i OL i Vancouver i 2010 hadde jeg definitivt en slikt øyeblikk. Hvor jeg fikk en følelse av at jeg hadde nådd målet jeg satte meg da jeg ønsket å bli ishockeyspiller og dro hjemmefra som 16-åring. Alle tøffe treninger, alt jeg hadde ofret var så absolutt verdt det i det ene øyeblikket.

Les også

Oilers-blogg: Vi er klare for å gå på jobb igjen

Ishockey har også gitt meg en mulighet/forum hvor jeg kan utvikle meg som person. Toppidrett kan være tøft, både fysisk og psykisk, men også veldig utfordrende, motiverende, spennende og givende. Men det den du kanskje lærer aller mest eller aller først er at du må lære deg til å bli mentalt tøff. Veien mot målet ditt er ikke en direkterute, det er en mental berg-og-dalbanetur som preges av resultater og som nullstilles etter hver eneste sesong. Man må lære seg å takle både opp og nedturene for i ishockey er det ikke lenge mellom slagene.

Det er kanskje en av grunnene til at jeg sitter og skriver denne bloggen nå, eller holdt dette foredraget. Fordi jeg har utviklet meg til en som både kan, tør og liker å gjøre dette. Det er ikke sikkert at det var sånn for ti år siden.

Publisert:

Les også

  1. Ruben Smith: «Vi er i form i år også»

  2. «Det blir vanskelig å toppe denne sesongen - men jeg er ikke mett»

  1. Fotball
  2. Sportsblogger