Hvis Norge virkelig ønsker endring, må Helleland få full støtte

KOMMENTAR: Tom Tvedt står naturligvis helt fritt til å støtte Linda Hofstad Hellelands kamp for å bli WADA-president, men hvilket signal sender han ut nå?

Denne artikkelen er over fire år gammel

OSLO: – Wada-styret har ikke opplevd å ha en aktiv visepresident, en som fremmer egne meninger og som også uttaler seg til mediene. Det var ikke forventet at jeg skulle ha meninger, stille krav og være vanskelig, i den forstand at jeg krevde endringer. For det er vanskelig når jeg krever åpenhet, når jeg krever referatføring og at vi skal følge demokratiske prosesser.

For et par uker siden satt jeg på Linda Hofstad Hellelands kontor i Barne- og likestillingsdepartementet. Det er hun som står bak uttalelsen overfor. Om fjorten måneder blir det avgjort om hun eller motkandidaten, polske Witold Banka, blir ny president i Verdens Antidopingbyrå (WADA). I dag er Helleland visepresident.

Les også

«Det utenkelige kan være i ferd med å skje. Det er ikke bra»

På det tidspunktet jeg pratet med henne, var det uklart hvordan dagens norske idrettsledelse stilte seg til den ambisiøse kvinnen fra Klæbus forsøk på å gå til topps i WADA.

– Jeg håper selvsagt norsk idrett vil støtte meg i mitt kandidatur, med tanke på verdiene jeg står for og som norsk idrett står for. Det handler om demokratiske prosesser, at du skal ha representative organer som fatter beslutninger. Og det handler om at beslutningene som tas kan tåle dagens lys. Det er det mangel av i internasjonal idrett, sa Helleland.

Vi kjenner alle forhistorien til Helleland og idrettspresident Tom Tvedt. Den har mildt sagt vært utfordrende. Som kulturminister kjørte Helleland den sittende idrettsledelsen fra skanse til skanse i kampen for økt åpenhet.

Les også

Jeg tror Bjørgens svar om Tom Tvedt speiler folkets holdning

Nå er det slik at det er myndighetene og ikke idrettsorganisasjonene som skal utnevne den nye WADA-presidenten denne gangen, det er en oppgave de to alternerer på. Norsk idrett har slik sett ingen formell rolle i denne saken, men uansett er det interessant å vite hvordan dagens idrettspresident stiller seg til Hellands kandidatur. For selv om du ikke har direkte innflytelse, er det store muligheter til å påvirke i uformelle kanaler.

Hvis du har et ønske om å gjøre det.

Svaret kom i VG tirsdag morgen. Tvedt vil ikke aktivt fremme Hellelands kandidatur som WADA-president.

– Like lite som det er naturlig at myndighetene blander seg inn i idrettens vurderinger, vil vi ikke legge oss borti myndighetenes saker. Derfor skal ikke vi aktivt fremme Hofstad Hellelands kandidatur, men vi er veldig for norsk innflytelse i internasjonale fora. Det vil vi heie på, sa Tvedt til avisen.

Enda mer interessant blir dette når Sven Mollekleiv, mannen som sannsynligvis blir Tvedts motkandidat til presidentvervet på neste idrettsting, er langt mer tydelig. Han sier blant annet:

Les også

Koteng har trolig aldri stått sterkere i RBK

– Helt uavhengig av regjering støtter man opp om norske kandidater til internasjonale toppstillinger. Det gjelder for eksempel da Jens Stoltenberg ble NATOs generalsekretær. Nettopp derfor, når Norge har visepresidenten i WADA, så må man gjøre det man kan for at hun sammen med idretten kan lykkes i arbeidet mot doping.

Gjennom sin tid som visepresident har Helleland opplevd et kvinnesyn hun ikke lenger trodde eksisterte, i tillegg til manglende vilje til åpenhet både rundt pengebruk og hvordan beslutninger fattes. Hun betegner konfliktene med den norske idrettsledelsen som «en søndagsskole» i forhold. I helga kom meldingene om at tidligere langrennsløper Beckie Scott hadde trukket seg fra WADA-komiteen som før helga anbefalte at det russiske antidopingbyrået RUSADA igjen blir tatt inn i varmen.

For det er ikke bare presidentvervet som skaper debatt i WADA. Forholdet til Russland, om den mektige idrettsnasjonen allerede kan bli fullverdig WADA-medlem igjen, er det mest betente temaet akkurat nå.

Les også

Går Rosenborg videre, har Coolen bestått testen

Selv om det helt tydelig trengs endringer, er det langt fra sikkert at Helleland blir valgt i november neste år. Den offensive fremgangsmåten med beintøffe krav om radikale endringer kan slå tilbake på henne. Blant det hun er blitt kritisert for er at hun offentliggjorde kandidaturet sitt så lang tid i forveien. I den konservative idrettsverdenen er jeg redd hun har oddsene imot seg.

Selv om det nok var utrivelig for mange da hun krevde endringer i norsk idrett, var prosessen vi har vært gjennom helt nødvendig. Internasjonalt er behovet for endringer enda større.

Derfor bør støtten fra hjemlandet være tydelig, like tydelig som den Mollekleiv viser, hvis det faktisk er slik at den sittende ledelsen i norsk idrett står bak Hellelands ønske om å åpne opp, demokratisere og modernisere en organisasjon hvor behovet for endringer er presserende.

Når Tvedt og Mollekleiv sender ut så ulike signaler, kan dette også påvirke presidentvalget i Norges Idrettsforbund. Det handler om endringsvilje, verdivalg og ikke minst tydelighet.

Alt dette bør være brennhete tema når Norge til våren skal velge sin neste idrettspresident.