«Landskamp-avlysningen er en flau affære. Men det er ett lyspunkt.»

KOMMENTAR: Ingen kunne tro at vi noen gang ville få en fotballsesong med så mye forvirring og så mye å være flaue over. Men så fikk vi det. Et virus slo til.

Denne artikkelen er over to år gammel

Aller flauest var avlysningen av den planlagt kampen mot Israel – mest fordi den kom så sent som samme dag, og fordi det var åpenbart at den lenge var i fare.

Det var bare å lese smittetallene fra dag til dag. Det gjorde nok Norges Fotballforbund også. Men kampen var applaudert av Uefa, som sendte 40 landslag rundt omkring i Europa for å spille nesten verdiløse kamper.

NFF stolte på protokollen fra Uefa og samlet inn norske landslagsspillere fra 10 land. Da er det til å forstå at skuffelsen var stor, og irritasjonen over helsedirektøren vanskelig å skjule. Israels spillere og ledere ble hellig forbannet.

Men skal vi prøve å finne et lyspunkt?

Les også

TV 2s Jesper Mathisen om avlyst kamp: – Amatørmessig

Øve mer

Lars Lagerbäck fikk i hvert fall spillerne sine for seg selv i flere dager, uten å bli forstyrret av kampplaner og evalueringer.

Både tallene og det vi alle kan se, er at hans norske lag mer enn noe trenger taktisk drill.

Det er heller ikke vanskelig å tenke seg hvor Lagerbäck ville legge inn mest arbeid i denne treningsuken: Forsvarsspillet. Og enda mer spesifisert: Midtstopperne.

Allerede da den taktiske bevisstheten begynte å gjøre seg bemerket i norske klubber for rundt 50 år siden, har vi hørt det gang på gang. Forsvarsspill er enkelt, det kan alle få til.

De som skaper

Men det er angrepsspillet som er vrient. Det er der de gode lagene og spillerne skiller seg fra de ordinære. Det er der vi finner lagene som topper tabeller og vinner finaler. Det er også der vi finner spillerne som listes og kårets når «årets» av alle kategorier skal kåres. Verden rundt.

Et lite sidespor: Hvem er så beste norske spiller gjennom alle tider? Jo, noen prater prøver seg med forsvarsspilleren Rune Bratseth, som i sine bedre år var av verdensformat.

Nordlendingene vil lufte Harald Berg, trønderne Odd Iversen, bergenserne Roald Jensen, østlendingene Tom Lund.

Alle skapende og offensive spillere. Folk som kunne legge den avgjørende pasningen eller lage mål selv.

I så måte er ikke dagens norske landslag et unntak.

Når både trener Lagerbäck selv, fortidens Drillo og alle som kommenterer laget, raskt trekker frem Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard som spillere landslaget aldri har hatt maken til, så er beviset på at dette laget er noe spesielt. Og skal de to suppleres, så er det med folk som ligger rett bak – King og Berge. Så har vi et halvt lag av spillere på et høyere nivå enn det som har vært vanlig på 2000-tallet.

Kanskje til nytte likevel

Vurdert slik, så hadde det vært ålreit med denne treningskampen mot Israel også. Men bare derfor. Vi har sett altfor mange ugne treningslandskamper de siste årene til at vi gledet oss til en til.

Dette var en kamp som aldri burde funnet plass på noen terminliste, som i hvert fall burde vært strøket mange dager i forveien etter hvert som koronasmitten vokste. Det ville den ha gjort også, hvis det ikke var for at kampen var kjøpt og betalt for.

Likevel er dommen enkel. Idretten kan ikke skille seg fra annen virksomhet i samfunnet. Valgene har vært klare.

Selv når de slett ikke var det. Noen av avgjørelsene til regjeringen har vært hårreisende ulogiske og har ingen annen begrunnelse enn at «vi sier det».

Det går likevel en enighet over landet. Idretten har vært med, heldigvis. Helsen er viktigst.

Og vi har da hatt Bodø/Glimt å glede oss over – og med. Det beste klubblaget vi har sett her til lands.