«Ulmebrann er det verste som kan ramme et idrettsmiljø dersom ledelsen ikke er klok nok»

KOMMENTAR: Er Alexander Sørloth en bråkmaker som bør sparkes ut av landslaget? Er Lars Lagerbäck en diktator, en som faller spillerne i ryggen for å unnskylde egne tabber? Eller stemmer ikke noe av dette?

Kort om saken:

• Med 1–2-tap for Serbia etter ekstraomganger 8. oktober røk EM-muligheten for Norge.
• I dagene etterpå ble det avholdt gruppearbeid og flere spillermøter i landslagsleiren.
• Der havnet landslagsledelsen og en svært frustrert Alexander Sørloth i en opphetet krangel.
• Nå sier landslagssjef Lars Lagerbäck at han aldri har opplevd lignende oppførsel fra en spiller.

Denne artikkelen er over to år gammel

De som har havnet i den uforståelige konflikten i fotballandslaget – Sørloth-saken – er i hvert fall enige om noe: Oppførselen var uakseptabel.

• Hos Alexander Sørloth, som tordnet mot treneren og stemplet ham som udugelig.
• Hos trener Lars Lagerbäck, som forsvarte seg med å trekke frem en to år gammel Sørloth-tabbe for å forsvare sin egen integritet.
• Hos hjelpetrener Per Joar Hansen, som for rundt og truet med å sende ut den kritiske spilleren.

Og nå beklager alle, uten at det nødvendigvis betyr noe som helst annet enn at de angrer. Den type anger er like gjerne provoserende som konstruktiv.

• Bakgrunn: Bråket i Norges landslag: Dette har skjedd – og dette er de store spørsmålene

Uakseptabel ganger tre

Lagerbäck var helt klar, Alexander Sørloths oppførsel var uakseptabel (men han fikk likevel være med i neste kamp).

Kapteinsteamet (Johansen, Elabdellaoui, King) støtter treneren. De er enige om at Sørloth oppførte seg utenfor alle rammer når han skjelte ut treneren.

Sørloth selv har i skrivende stund ikke uttalt seg.

Han kan ha vært så ergerlig – noen blir det når en diskusjon tar av – at han ikke forsto hva han holdt på med. Heller ikke at han måtte regne med at alt han sa, ville havne utenfor rommet.

Forbannet har i hvert fall Lars Lagerbäck vært. Hvem kunne trodd at han ville havne som punchingball der han enten måtte ta imot og finne seg i det, eller der han i rent svartsinn ville gå til motangrep på en måte som nå kalles både ufin, barnslig og ja, uakseptabel.

Treneren har makten

Det er uansett treneren som sitter med makten. Lagerbäck kunne sendt spilleren hjem og fått forståelse hos de andre spillerne. Eller gitt ham en ny sjanse.

Lagerbäck valgte det siste. Sørloth spilte ikke fra start dagen etter, men han fikk spilletid. Han fikk beholde plassen i varmen. Et avgjørende trekk, og kanskje det som fikk synderen til å be om unnskyldning.

Sagt på en annen måte: Lagerbäck følte seg helt trygg på at Sørloth var alene om kritikken. Neppe i diskusjonen som gjaldt laguttak, spillestil og årsaken til tapet mot Serbia. Men Lagerbäck var nok trygg på at han ville ha respekten i behold etterpå.

Det har han fortsatt. Derfor var det ingen overraskelse at kapteinsteamet i en felles uttalelse gir treneren sin fulle støtte. Men tvil er reist.

En av tvilerne er altså Alexander Sørloth.

Om vi ser på hva Sørloth har utrettet som fotballspiller, så blir listen ganske kort. Utenom det sensasjonelle halvåret i Tyrkia har han ikke nådd det nivået som norsk presse har, alltid velvillig overfor nordmenn i utlandet, beskrevet.

Han er ingen Ødegaard eller Haaland, og slett ikke den verdensstjernen som han selv må ha trodd etter en skryteorgie som også landslagstreneren hadde hengt seg på.

Det har kanskje gjort det vanskelig å tåle skuffelse over eget og lagets manglende spill.

Hva skal de tåle?

Og når det som trolig var ment som konstruktiv kritikk, ender i en situasjon der han ikke får støtte, blir det vanskelig for en som har kommet så brått til det.

Hvor mye klaging skal ledelsen tåle før den griper inn med disiplinære tiltak? Skal kritikerne få tømme seg med alt det medfører av slagg i hele miljøet? Eller skal ledelsen gripe inn i konflikten på et tidlig stadium i den tro at den dermed forsvinner?

Her snakker vi om klok og ikke minst erfaren ledelse.

Det svartnet for Lagerbäck. Men først hadde det svartnet for spilleren, slik hendelsen ble beskrevet av noen som var til stede. En av dem/de som lekket til VG. Og som kanskje ikke hadde gjort det hvis det hadde vært en enstemmig oppfatning i gruppen når det gjelder synet på treneren, hans fotballmessige valg og hans lagledelse før og under Serbia-kampen.

Og derfor vil Sørloth-saken ligge og ulme helt frem til neste samling. Kanskje lenger, for det er slett ikke sikkert at Lagerbäck er norsk landslagstrener når vi tipper over i 2021.

Hvem blir først lei av hvem?

Lagerbäck må ha gått ganske trett av mangelen på virkelig suksess. At en spiller, i andres påhør, skjeller ham ut for få være udugelig som fotballtrener, må ha rammet enda hardere.

Finnes misnøyen hos flere av spillerne? Vil det danne seg klikker av spillere som egentlig mener Sørloth har rett? Vil telefonsamtalene vandre, vil flere enn Sørloth ønske seg et skifte, f.eks. til den plutselig aktuelle Solbakken (er han interessert, forresten)? Hvilken status har eventuelle kritikere i troppen?

Vil det begynne å ulme blant spillere som har høyere status enn Sørloth?

Ulmebrann er det verste som kan ramme et idrettsmiljø dersom ledelsen ikke er klok nok. Lite tyder på at problemet i utgangspunktet ligger der. Men det kan ende der.

Så vi venter i spenning: Blir Sørloth straffet og dermed vraket når neste tropp tas ut? I så fall: Ynkelig.

Eller: Er alt glemt og Sørloth får være med, trass i alt Lagerbäck, Hansen og kapteinsteamet har sagt etterpå?

Det blir nok sett på som ynkelig, det også.