Gigantene tar over. Det kan være dårlig nytt for norske lag.

De tradisjonelle europeiske storklubbene markerer seg nå for alvor på kvinnesiden.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Zvezda Perm, Brøndby, Duisburg, Frankfurt, Umeå, Arsenal, Lyon og Bardolino.

Det var lagene i kvartfinalen i kvinnefotballens gjeveste klubbturnering i 2008/2009-sesongen. Det var den siste sesongen den het Uefa Women’s Cup. Året etter var arvtageren klar: Uefa Women’s Champions League så dagens lys.

I år er disse lagene i kvartfinalen: Bayern München, Rosengård, Paris Saint-Germain, Lyon, Barcelona, Manchester City, Chelsea og Wolfsburg.

Med noen unntak satser de tradisjonelle store «herreklubbene» stadig hardere på kvinnefotball. Nå tar storklubbene grep for å profesjonalisere kvinnefotballen ytterligere.

Nye, men «gamle» krefter

Mandag denne uken slapp European Club Association (ECA, organisasjon for de største klubbene i Europa) sin nye strategi for kvinnefotball. Den har de kalt «Be a Gamechanger». Den har som mål å styrke profesjonaliseringen på kvinnesiden, slik at de økonomiske rammene kommer nærmere herrenes.

Ada Hegerbergs Lyon er kvinnefotballens definitive stormakt, med syv Champions League-titler siden 2011, men motstanderne har endret seg de siste årene.

Nå er det aktører som Barcelona og PSG som vil rive dem ned fra tronen, i motsetning til for eksempel Turbine Potsdam, som var finalemotstander da Lyon vant sin første tittel i 2011. Den tyske klubben har ikke vært med i Europa siden 2014. Konkurrentene er blitt for mektige.

Tror klubbene ser flere fordeler

Juventus og Real Madrid er bare to av klubbene som enten har startet et lag, eller tatt over navnet til et allerede eksisterende. Trenden har også kommet til Norge. I fjor ble suksessrike Trondheims-Ørn til Rosenborg Kvinner.

Arve Hjelseth er førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Han forklarer at det å løfte kvinnefotballen naturlig nok oppleves som viktig av verdihensyn i klubbene. Samtidig kan de også ha et annet motiv: PR.

– Klubbene merker godviljen man får ved å satse på kvinnefotball. Da anerkjennes man som en forkjemper for likestilling og kjønnsrettferdighet.

I tillegg er det ikke unaturlig å tenke at økt fotballinteresse blant kvinnene selv kan bidra til større inntekter gjennom salg av drakter, billetter og økt lojalitet til klubbene.

Kan bygge større interesse

Men det at det er god PR, er ikke nødvendigvis negativt.

– Dette blir jo en form for konstruktiv PR. Ved at kjente merkenavn som Vålerenga, Rosenborg og flere tilbyr kvinnefotball, legges det adskillig bedre til rette for å bygge interesse, sier Hjelseth og legger til:

– Også sponsorene vet at en avtale med VIF kvinner er mer verdt fordi det er nettopp VIF.

Festtaler som ikke følges opp, er ikke noe nytt fenomen. I hvilken grad kan man egentlig forvente at ECAs planer får fotfeste?

– Man skal alltid se med skepsis på dokumenter som dette. I de ligger det like mye kommunikasjon om hvor rettferdighetsorientert man ønsker å fremstå. Samtidig ligger ting nå godt til rette for å fortsette å løfte kvinnefotballen i Europa, sier Hjelseth.

Kan bli vanskeligere for norske klubber

Samtidig faller flere av kvinnefotballens pionérer bakover i køen. Storklubbene støvsuger markedet for sponsorer og de beste spillerne. Med mindre ressurser i kvinnefotballen tror Hjelseth dette kan føre til en smalere topp i kvinnefotballen.

– Jeg tror ikke det blir lettere for LSK og VIF å hevde seg ute i Europa enn det er for Molde og RBK på herresiden nå. Samtidig vil det fortsatt dukke opp askeladdhistorier som 90-tallets Rosenborg og Östersund nå nylig.

Onsdag skal andre kamp i kvinnenes Champions League-kvartfinaler spilles. Mye tyder på at Barcelona, Manchester City & co. bare vil bli sterkere og sterkere med årene.

Men enn så lenge er det Lyon som regjerer.