Da det var Bergen-vær i Oslo og halve feltet veltet: – Det var helt vilt
Det var første gang Norge arrangerte et VM i en stor idrett som ikke handlet om skigåing. Det gikk bra – og veldig dårlig.
- Kurt B. M. HaugliJournalist
BERGEN: Når syklistene søndag kjører ut i Bergens gater, skinner trolig solen, og det vil være et folkeliv i byen uten sidestykke. Slik var det ikke da Norge første gang arrangerte VM på sykkel.
Midt i TV-sendingen fortalte Dag Otto Lauritzen om den rørende beskjeden: – Jeg tok til tårene
– Hva husker du best fra VMs fellesstart i Oslo i 1993?
– Det må være alle veltene, sier Atle Kvålsvoll som sto av da det gjensto tre runder av løypa i Oslo.
– Nesten alle veltet. Det var helt vilt, sier Dag Otto Lauritzen som ble nummer syv.
– Husker best? Det må være alle veltene, sier Espen Hansen som var en av Aftenpostens journalister under mesterskapet.
Sånn ved 08-tiden om morgenen 29. august 1993 begynte det å regne. Det regnet jevnt. Ikke ekstremt. Bare jevnt og trutt slik det kan regne i Norge en sensommerdag. Av og til oppsto det en sprekk i skylaget. Et lite opphold i skurene, før det begynte på igjen.
Deler av VM-løypa ble glattere og glattere for hver dråpe som blandet seg med oljen i den nylagte asfalten ned fra Ekeberg forbi Sjømannsskolen.
Temperaturen skulle ikke komme seg stort over 15 grader denne augustdagen i 1993. Det var dagen for VMs indrefilet: proffenes fellesstart.
Slik ble Norge en sykkelnasjon i løpet av 20 år
Her er superstjernen Sagan på plass i Bergen
Han så det som sin mulighet
Dag Otto Lauritzen konstaterte da han gikk ut av hotellet i Oscars gate bak slottet denne morgenen, at dette var vær for ham. Han hadde alltid gjort det bra i dårlig vær.
Men mest tenkte han på at dette kanskje var den siste gangen han syklet et mesterskap for Norge. Han var blitt 36 år gammel, og dette kom kanskje til å bli ett av han siste ritt. Planen var klar: Han skulle legge opp. Dagen etter VM-fellesstarten hadde han invitert en rekke av sine beste sykkelvenner til gateritt og avslutningsbankett hjemme i Grimstad.
Men først var det denne VM-starten.
Endelig skulle han vise på hjemmebane hva det var han egentlig var god for. Hva han holdt på med ute i den store verden. I nærmere 10 år hadde sykkelrytteren fra Grimstad vært profesjonell syklist. Karrièren var på hell.
Den norske favoritten klarte ikke å henge med – fransk VM-seier i U23-klassen
Dag Otto kjører for Dag Otto
Selv om sykling var langt unna å bli en sport for de store massene i Norge, visste alle godt hvem den tidligere politimannen og fallskjermjegeren var. Han hadde tross alt ni år tidligere tatt en bronse i landeveisrittet i OL i Los Angeles. Medaljer i OL husker det norske folk uansett hvor stor eller liten sporten er.
Men nå skulle han slå til på hjemmebane. Mente han. Trodde han.
– Jeg var vel så egoistisk at jeg i et intervju slo fast: «Jeg skal kjøre for Dag Otto Lauritzen». Litt flaut å tenke på i ettertid, forteller han.
Det var egentlig ikke så mange som hadde tro på de norske syklistene som stilte i den, for anledningen, gule norske landslagstrøyen i VM. De var fem stykker. I tillegg til Dag Otto Lauritzen stilte Norge med Atle Kvålsvoll (senere Thor Hushovds trener), Atle Pedersen, Bo André Namtvedt og Bjørn Stenersen.
Atle Kvålsvoll var en av Dag Otto Lauritzens beste kompiser. På vårparten hadde han kjørt av veien og truffet en stein under et ritt i alpene. Han var stolt over å kunne representere Norge i VM på hjemmebane. Men han hadde ikke de helt store forhåpningene.
– Dag Otto var vel på en måte kaptein på laget. Ja, vi hadde en slags lagtaktikk, men det handlet mest om at hver og en forberedte seg på best mulig måte. Vi hadde likevel snakket gjennom de forskjellige scenariene som kunne oppstå, forteller Kvålsvoll.
Sykkel var en idrett for de få i Norge den gang. Jada vi hadde, og hadde hatt proffer i utlandet som OL-vinneren og folkehelten fra 1972, Knut Knudsen. I tillegg hadde vi Dag Erik Pedersen og den samme Dag Otto Lauritzen. Men å si at sykling var en stor sport i vinterlandet Norge, var og ble en overdrivelse.
Veltet nesten hele rittet
Det skulle VM-arrangørene etter hvert få merke.
Dag Otto Lauritzen var godt forberedt til det som skulle skje. Alt gikk som planlagt for ham underveis i rundløypa som gikk gjennom Oslo sentrum, en tur opp Ekebergåsen før det var nedkjøring til sentrum igjen.
Arrangørene hadde fått Oslo kommune til å legge ny asfalt i deler løypa. Det skulle komme til å bli skjebnesvangert for mange av rytterne. Regnet blandet seg med olje fra den nylagte asfalten. Nedkjøringen fra Ekebergåsen ble som en stor veltefest. Hvitmalte fotgjengeroverganger og slagordene malt av sykkelfans fra hele verden gjorde det ikke lettere.
– Det var helt vilt. Folk veltet til og med i oppoverbakke, forteller Dag Otto Lauritzen som var en av de få som ikke var i bakken denne regntunge dagen.
Vinneren ble en 21 år gammel ukjent amerikaner.
– Jeg var med i et brudd sammen med Olaf Ludwig og Frans Maassen. På den nest siste runden rykket jeg fra de to opp bakkene mot Ekeberg. Da hadde jeg innerst inne troen på at det skulle holde, forteller Lauritzen.
Den unge amerikaneren ødela håpet
Men han hadde ikke regnet med en ung amerikaner uten hjelm og et fryktelig pågangsmot (det var ikke påbudt med hjelm for sykkelproffene den gang). Lance Armstrong tok først igjen de to som hadde vært med i Lauritzens opprinnelige brudd. Han dro fra disse to også, tok igjen det som frem til da hadde sett ut som en gyllen norsk gullmulighet og gikk alene.
Det holdt til mål. Ensom kunne han trille over streken foran Rådhuset med begge hendene høyt hevet.
Det var det virkelige gjennombruddet for Lance Armstrong som senere fikk en utrolig sykkelkarrière. Dessverre viste det seg, som kjent i ettertid, at suksessen var et falsum.
Dag Otto Lauritzen var med i den 10 manns store gruppen som til slutt kjempet om de andre medaljene. Men kreftene hans hadde tatt slutt for jernmannen fra Grimstad. Han hadde ingen mulighet til å hamle opp med de andre i spurten.
Det ble en syvendeplass.
– Jeg følte at jeg hadde vært med på å prege løpet, og at jeg hadde gitt alt for den muligheten jeg hadde til å ta gull. Jeg er likevel stolt av den syvendeplassen.
Kvålsvoll forteller om en lagkamerat som alltid var veldig på hugget når det ble snakk om mesterskap.
– Dag Otto var alltid veldig motivert foran slike løp. Ekstra motivert var han denne dagen med mesterskap på hjemmebane.
Manglet kontroll på kronene
Mens rytterne gjorde opp om medaljer, var det en del engstelig personer i VM-organisasjonen som talte opp pengene. Det var altfor lite av dem.
Fredag kveld, to dager før fellesstarten i VM 1993, sa økonomisjefen opp jobben. Michael Bugjerde skulle ha jobbet med sykkel-VM helt frem til jul. Men midt under mesterskapet fikk han nok.
– Oppsigelsen var min måte å protestere på. Jeg har sagt fra om at utgiftssiden ikke var under kontroll, samtidig som noen av estimatene på inntektssiden ikke holder mål. Jeg ble ikke hørt. Mer vil jeg ikke si til pressen, skrev Aftenposten i sin utgave på den siste VM-dagen i 1993.
Det skulle bli en skikkelig oppvask etter hvert. Underskuddet ble på rundt syv millioner kroner. Norges Cykleforbund måtte slite med dette underskuddet i mange år etter festen i Oslo.
En sykkelfest som fikk rosende omtale av tilreisende journalister, syklister og publikum. Men ros for et prikkfritt arrangement holdt ikke når kontoene var tomme.
Etterspill
Dag Otto Lauritzen farvel med sykkelsporten ble kortvarig. Etter at han hadde avholdt avslutningsfesten i Grimstad med bankett inkludert taler og gaver, skrev han kontrakt for ett år til med sitt lag, TVM.
– Og så fortsatte jeg altså ett år til. Det var litt flaut, men jeg har mange sterke minner fra det som skjedde i Oslo.
Er sykkel-VM i Bergen et VM i bergensk selvgodhet eller en sykkelfest? Og hva er det Ronny Deila gjør galt i Vålerenga? Hør Aftenpodden Sport her nå:
