Ett spesielt minne har «brent seg inn» i Therese Johaugs hode

Når Therese Johaug trener i Holmenkollen, får hun ofte noen helt spesielle assosiasjoner.

Hjemmebanen.

Det er Johaugs navn på Holmenkollen. Hun elsker å trene der, enten det er løping, på rulleski eller langrenn.

Johaug er i Holmenkollen minimum en gang om dagen når hun er hjemme, og det er hun i disse koronatider. Langrennsstjernen bor ikke langt unna. På denne tiden av året kan hun både løpe og gå på rulleski.

Holmenkollen gir henne en god følelse.

Det var her hun oppnådde sin første, store triumf – VM-gullet i 2011. Fortsatt er det slik at tankene hennes blir satt drøye ni år tilbake i tid når hun passerer et spesielt område: Styggedalen, ikke langt fra Frognerseteren.

– Styggedalsbakken har brent seg inn i hodet mitt, sier Johaug.

Denne beryktede bakken starter noen få hundre meter etter Midtstubakken og går et par kilometer opp mot Frognerseteren. Den har en knallhard stigning.

• LEST ANALYSEN? Uhrenholdt Jacobsen legger opp: «Ikke bare en langrennsløper»

VM-opplevelsen som sitter i

Vi er tilbake til 7. mars 2011. Det er ski-VM i Oslo og den siste individuelle øvelsen for kvinner. Marit Bjørgen er blitt 30 år, overlesset med gull og heder. Jyplingen Johaug er 22 og har så vidt begynt å yppe seg med en VM-bronse på samme distanse fire år tidligere.

Bjørgen har allerede tre gull i dette mesterskapet. Den åtte år yngre landslagsvenninnen har ikke vunnet et eneste verdenscuprenn på dette tidspunktet.

Så skjer det utenkelige.

Full fart på hjulvispen

På en dag da Bjørgen er menneskelig, er Johaug på en helt annen langrennsplanet. Hjulvispen, for det ble hun kalt den gangen før teknikken ble bedre, finner rytmen i enkelt- og dobbeltdans.

Ungjenta fra Dalsbygda klatrer og klatrer opp Styggedalsbakken på sisterunden. Hun behersker den delen av løpet aller best når det gjelder som mest.

– Jeg ser meg tilbake og skjønner ikke at Marit har sluppet, sier hun i dag.

I ettertid snakkes det om fantomløp. Fra hun går over mål til Bjørgen skal komme inn til sølvplass, går det 44 sekunder. Det er en evighet i langrenn.

– Det å gå ifra verdens beste den gangen, var stort for meg. Det er et av mine største idrettsøyeblikk. Og jeg husker at Marit var glad på mine vegne.

Klemmen hun ga kong Harald, husker hele det norske folk.

• SETT DENNE? NRKs ekspert vil ha 18-åring inn på landslaget: – Hun trenger det

Gleder og sorger

Nå – så lenge etter – er østerdølen for lengst blitt stjerne. Bare fra ski-VM sist vinter ble det tre gull. Da var hun tilbake igjen etter en dopingdom og 18 måneders utestengelse.

I den perioden gikk verdenscuprennene i Holmenkollen uten henne.

– Jeg var ikke der som tilskuer engang. Ærlig talt så hadde jeg ikke noe behov for det. Jeg tror ikke at jeg hadde lov til å være der heller og var derfor hjemme og så på TV, forklarer hun.

Sånn sett er Holmenkollen også blitt et sted som har gitt varierte minner. Siste gang hun gikk konkurranse der, i februar, ble hun hissig.

Johaug fikk ikke vite underveis at svenskene byttet ski på jaktstarten. Da måtte hun gi tapt.

– Ja, jeg må innrømme at jeg ble sur og forbannet, og føler at jeg hadde god grunn. Jeg ledet med over ett minutt.

Hun ble nummer to.

• LES OGSÅ: Slik trener Marit Bjørgen med sønnene hjemme i stua

Hverdagen er opp ned

Akkurat dette har hun lagt bak seg. Det betyr så lite i den store sammenheng. Det er så mye som er annerledes nå.

– Idrett er en liten prikk på jorden i det vi står i. Det er kjedelig og en stor omveltning i livet for alle mennesker. Hverdagen er snudd på hodet. Uvissheten er det verste. Jeg prøver å heve blikket og tenke positivt.

Johaug har ryddet og pusset litt opp i hjemmet den siste tiden, trent som før og hatt maten klar når samboer Nils Jakob Hoff er kommet hjem fra jobben på sykehuset på Lillehammer.

Det er blitt god tid til hunden Jäger, som iblant kan finne på noen sprell.

Må bare stå i det

Johaug klager ikke. Hun er frisk og kan trene. Samtidig har hun erfaring fra det å stå utenfor, ikke være sammen med dem hun er så vant til.

– Det går ikke an å sammenligne de to sakene, men for meg er det likevel litt av det samme.

– Da jeg var utestengt, fikk jeg ikke lov til å trene med vennene mine, ikke være i offentligheten eller vite når jeg var tilbake til normalen. Den gangen og nå visste jeg ikke når jeg skulle konkurrere igjen. Alt var uvisst. Det var bare å stå i det. Min erfaring er at verden ikke stopper opp, og det vil den heller ikke gjøre nå. Hvis man begynner å grave seg ned, blir bare vondt verre. Vi må tenke at hverdagen kommer tilbake en dag, at alt skal ordne seg.

Uvisst inn mot ny sesong

Det går mot en sesong som foreløpig ikke har noen markant start. Ingen kan forutse om konkurransene kan gå som planlagt.

– Jeg er innstilt på at 2020 blir et ganske annerledes år, men tror at det blir VM i Oberstdorf i 2021.

• FÅTT MED DEG DENNE? Fossli legger opp etter hjertestansen

– Koronakrisen gjør at Skiforbundets økonomi strammes inn kraftig. Det blir færre reiser, færre samlinger, trolig færre høydedøgn. Hva er dine tanker om det?

– De siste årene har vi hatt det veldig bra som langrennsløpere. Nå ser vi hvor heldige vi er. Jeg tror vi vil sette mer pris på akkurat det og de tingene vi fortsatt kan gjøre. Da kjenner vi at vi lever. Dette er ikke noe som er spesielt for Skiforbundet, og jeg tror heller ikke noen av disse faktorene er avgjørende for å gå fort på ski. Ja, det er optimalt å være i høyden, men det blir likt for alle.

Therese Johaug vet at utøverstipendet på 120.000 kroner blir tatt bort fra de aktive. Hun kommenterer det slik:

– Det vil bli større forskjell innad i laget. Samtidig har forbundet gitt utøverne tilgang til å selge ett sponsormerke. Mange har gode muligheter til å skaffe egen sponsor ved å selge det merket, som mange tidligere har etterlyst. Det som imidlertid er uheldig, er krisen vi er inne i. Det blir kanskje ikke lett å få en personlig sponsor.

Er heldige, tross alt

Hun føler selv, og tror andre landslagsutøvere også mener de er heldige, fordi langrennsløpere driver en uteidrett der de fortsatt bare kan ta på seg joggesko eller rulleski og få trent. Ikke som i noen andre idretter der man er avhengig av hall, basseng eller en spillergruppe som skal fungere sammen.

– Det som er spesielt, er at mange kanskje har tenkt at de skulle avslutte karrieren etter kommende VM-sesong, og nå blir ikke opptakten slik mange har planlagt.

– Om hele kommende sesong ryker, er det noe du har begynt å forberede deg på mentalt?

– Nei, egentlig ikke. Jeg tar det som det kommer. Jeg får ikke gjort noe fra eller til. Jeg kjenner at jeg har opplevd det jeg har opplevd i min karriere. Hele dritten. Det har vært opp og nedturer. Det har jeg måttet lære meg til å takle.

– Frykter du at norsk idrett, kanskje både topp og bredde, vil lide under manglende inntekter, kanskje kamper og renn uten publikum, færre sponsorer osv.?

– Ja, det er en konsekvens av det vi står i nå. Jeg kjenner at det må bli sånn. Man kan ikke støtte opp slik at det går ut over norske arbeidsplasser. Det blir trolig færre arrangementer og færre tilskuere og noen avlysninger. Samtidig tror jeg entusiasmen vil komme tilbake når det endelig blir mulig å konkurrere igjen. Da blir gleden desto større. Jeg har lyst til å lykkes og kjenne på samholdet igjen. Det kommer til å bli enda større enn jeg kan forestille meg.