Venner ga seg med løping da alt stengte ned. Kamilla Thoresen (44) har løpt ni maraton i samme periode.

Kamilla Thoresen begynte å løpe virtuelt og fant et fellesskap via appen Strava.

Kort om saken:

• Da arrangørene droppet massemønstringer, ble det også slutt på løpskonkurranser verden over.
• Kamilla Thoresen skulle ha løpt maraton, men måtte finne en ny måte å få det til på.

44-åringen hadde kjøpt flybilletter og bestilt hotellrom til høstens store maratonløp i Berlin, London og New York, men alt ble enten utsatt til 2021 eller avlyst. Hva skulle hun gjøre, hun som liker så godt å løpe maraton?

– Svaret ble å løpe virtuelt, forklarer Thoresen.

Plutselig var hun sin egen arrangør, som meldte seg på og gjennomførte de 42 195 meterne som maraton er. Og tiden ble registrert i løpeappen Strava.

– Jeg løp med pulsklokke og lastet opp på den appen der alle kan registrere aktiviteten sin, enten man løper, sykler eller går på ski. Via denne treningsdagboken på nett er det mulig å være med ulike klubber og grupper, opplyser hun.

Ut på tur i bygatene

Thoresen har tatt på treningstøyet og løper som vanlig ut fra bostedet på Holmen i Oslo. Asfalten er underlaget som foretrekkes, skjønt om vinteren kan det være både sørpe, snø og is. Da gjelder det å være godt skodd.

Siden mars har hun løpt ni maratonløp. Hun forklarer hva som skjedde:

– Flere av dem som er med i ulike løpsmiljøer, mistet motivasjonen. Det morsomste ved å delta i maraton er mestringsfølelsen, det å komme i mål, få medalje og ta en fest etterpå. Nå måtte vi finne andre måter å bevare fellesskapet på.

En av dem som faktisk startet løpingen i denne perioden, var tanten hennes.

– Da treningssentrene stengte i mars, snørte hun på seg skoene og fikk det startprogrammet jeg selv brukte. Nå løper hun en mil, og det syns jeg er utrolig moro.

Løperne ble uglesett

I denne koronatiden ga løpingen et fast holdepunkt, selv om det var tøft i starten.

– Det var så mange folk som var ute og gikk i mars/april. De slo etter meg med staver og handleposer, og det hjalp ikke at en redaktør skrev en kommentar om oss «jævla joggere». Akkurat da var jeg litt redd for å løpe ute. Jeg ville jo ikke løpe i veien for folk. Situasjonen føltes ekkel. Heldigvis for oss løpere var det hyttefolkets tur til å bli hengt ut uken etter, og da var vi glemt igjen.

Da det gikk mot lysere tider, ble det lettere å løpe ute. Thoresen laget sin egen koronarunde som enkelt kan forlenges i alle retninger.

Første virtuelle løp ble Løplabbets påskemaraton. Da Oslo Maraton arrangerte 17. Mairaton, ble hun med der. Totalt var det 9000 påmeldte til de ulike distansene på nasjonaldagen.

Et virtuelt løp kan man gjennomføre når man vil, men som regel innenfor en avgrenset periode. Man løper i de gatene hvor man befinner seg. Det problematiske forklarer Thoresen slik:

– Når jeg løper med 40.000 andre, er veiene ryddet og sperret av for oss. Når jeg løper alene, må jeg hele tiden passe på andre løpere, syklister, sparkesykler og gående. Det blir ganske krevende når jeg har løpt noen timer og begynner å bli sliten.

Men det ble løp i «utlandet» på denne måten. Hun gjennomførte løp fra London, New York, Nice, Phoenix (Storbritannia) der hun befant seg. I det siste fikk hun verdens største medalje tilsendt i posten. Den veier 3,6 kg.

– Den er større enn hodet mitt. Jeg har den i stua, slik at jeg kan se den hele tiden, ler hun.

Fordeler og ulemper

Gjennom årene har Thoresen løpt 31 maraton. Flertallet med fysisk oppmøte.

– Har det vært noe positivt med dette «nye»?

– Ja, det blir billigere på denne måten. Ikke minst nå som jeg skal begynne å studere til sykepleier. Ulempen er at å løpe maraton alene er tungt. Da jeg startet på det første av ni, hadde jeg bare lyst til å legge meg ned etter tre mil. Beina ville imidlertid videre. Jeg var i knallform.

Og likevel er følelsen av å gjennomføre fortsatt stor, eller enormt, som Thoresen kaller det.

– Det er krevende å løpe et maraton, men jeg blir like glad hver gang jeg fullfører. Som andre i denne «bransjen» bruker hun sosiale medier hyppig.

– Jeg er med i flere grupper der vi legger ut selvskryt. Det blir et fellesskap med folk over hele verden. Neste mål nå er Red January, som innebærer 30 minutters aktivitet hver dag i januar for å få en fin start på det nye året. Det er en britisk organisasjon som jobber med mental helse som står bak, og det syns jeg er en god sak. Britene er veldig gode på å koble mental helse med fysisk aktivitet. Her kan Norge lære mye.