Også hundefolket får gå på denne skolen

Dette er et utdrag av den nye boka «Madagaskar - Mennesker og menigheter etter 150 år med norsk misjon», skrevet av Aftenbladets journalist Cornelius Munkvik og utgitt på Mosaikk forlag.

Publisert: Publisert:

Morgenoppstilling på landbruksskolen. Før elevene setter seg til med sine eksamensoppgaver, må jorda dyrkes. Foto: Pierrot Men

«Mivavaka Miasa» står det på et stort vanntårn en times kjøring fra Manakara. For 35 år siden var det for det meste busker, kratt og slanger i området. I dag er det dyrkede jorder, oppdrettsanlegg og bygninger. Og altså et stort vanntårn med ordene mivavaka og miasa.

– Bønn og arbeid, forklarer Felicité Ramihari­manana.

Vi er på landbruksskolen Fihaonana, som ligger i nærheten av tettstedet Vohipeno. Få dager før vi ankom ble skolens rektor i all hast sendt til Antananarivo på grunn av hjerteproblemer. Felicité, som var rektor på skolen i 30 år, viser oss mer enn gjerne rundt.

– Det var jeg som ble satt til å bygge opp skolen, sier Felicité.

Vi står på plassen mellom fire store bygninger. Jenteinternat, gutteinternat, administrasjons­lokaler og undervisningsbygning med kapell. Det er ikke alle ved skolen som kaller kapellet for kapell. Muslimer eller elever som har en tradisjonell religion kaller gjerne det store rommet for storsal.

Tidligere rektor Felicité Ramiharimanana Foto: Pierrot Men

– En trenger ikke være kristen for å gå på denne skolen. Ungdommer uten kirketilknytning må også få ta del i utviklingen. Her gjør vi ikke forskjell. Gud elsker deg uansett hvem du er, sier Felicité, som gikk av med pensjon i 2014.

Allerede i 1890-årene startet NMS en håndverks- og jordbruksskole i Ambohimasina, med støtte fra hvalfangerkongen Svend Foyn. Men dessverre måtte skolen nedlegges før det jordbruksfaglige kom skikkelig på plass.

– Da misjonsprest Per Undheim på Øst-Madagaskar fremmet tanken om å etablere jordbruksskoler som en del av misjonsarbeidet i 1951, fikk han verken gjennomslag hos kollegaer på Madagaskar eller hos NMS’ ledelse i Stavanger. Men 10 år senere hadde tanken om en jordbruksskole modnet seg frem, sier mitt reisefølge, misjonsprest Aril M. Bakke.

Utfordrende start

Etter flere år med forberedelser og byggearbeid kunne jordbruksskolen Tombontsoa, like utenfor Antsirabe, høytidelig innvies i 1965. Flere tusen elever har fått sin jordbruksutdannelse på Tombontsoa gjennom årene. De siste årene har en også fått på plass en treårig høyskoleutdannelse her.

(-)

I starten var det først og fremst fattige bønder fra nærområdet som søkte seg inn på skolen. Nå kommer til og med bønder fra området rundt Antananarivo helt til Vohipeno for å lære om landbruk.

Egg fra skolen selges i de store byene på sørøstkysten. Foto: Pierrot Men


– Flere av dagens elever er ungdommer med gode skoleresultater. De kunne søkt seg inn på langt mer prestisjetunge studier på universiteter. Vi liker å tro at de søker seg hit fordi flere og flere innser hvor viktig kunnskapen vi gir er, sier Noël.

(-)

Vanskelig fremtid

Solen har startet nedturen i vest når vi går ut av møterommet. I kapellet vandrer eksamensvakten fremdeles mellom radene av elever. Noël, som ble ansatt ved skolen etter endt biologistudie i Antananarivo, kan fortelle at de har tre eksamener denne dagen.

– Etterpå venter pliktene på åkeren, sier læreren.

Skolen har lenge blitt finansiert av NMS og den kristne paraplyorganisasjonen Digni. Fra og med 2016 stanset imidlertid støtten fra norske myndig­heter gjennom Digni, med den konsekvens at skolen fikk store utfordringer. Blant forslagene som da ble lansert var å ikke oppta nye elever en periode. Problemet med en slik løsning var at skolen sannsynligvis ville mistet flere av sine lærere.
– I stedet ble lærerlønningene halvert, sier Noël.

Det er ingenting i stemmen hans som røper at det var problematisk.
– Faktisk gikk fire av fem lærere med på dette uten å klage. Vi er langt fra rike, men de fleste av oss føler nok at dette er mer enn bare en inntektskilde. Her på landbruksskolen utgjør vi faktisk en forskjell. Vi har tro på prosjektet vårt. Vi driver en kristen skole og vi mener at kallet vårt er her. Gud skapte skolen og vi tror at han vil hjelpe oss videre, sier han.

I tillegg til å halvere lærerlønningene måtte skolen halvere antallet elever. Nå er det 33 elever ved skolen.
– Vi tar ett semester av gangen. Vi mottar frem­deles støtte fra NMS og Jordbruksskolenes Venner, men vi tvinges nå til å tenke bærekraft og mer økonomisk selvstendighet. En annen utfordring er lærerstaben. Vi er for få, men økonomien gjør det vanskelig å ansette flere. For universitetsutdannede er det rent økonomisk mer interessant i storbyene, sier Noël.

Tabuer skremmer

Også tabuer skremmer potensielle lærere fra Vohipeno.

– Fagfolk vet jo at tabuene bare er noe tull. De har ikke røtter i virkeligheten. Frykten for hva som måtte ramme en om en bryter med gamle skikker er helt absurd. Mange vegrer seg derfor for å komme hit til området hvor overtroen er så stor. De ønsker ikke å bli en del av en kultur hvor det er så mange tabuer. Tvert om reiser mange bort fra regionen om de får anledning, sier han litt lavere for ikke å forstyrre elevene i kapellet som vi går forbi.
Ved siden av kapellet er kjøkkenet, hvor fire damer er i ferd med å hakke opp grønnsaker. Nedenfor der igjen står kyr i flere båser.
Det er noe kjent med dyrene som tyggende ser opp på oss.

– Norsk rødt fe, sier Noël på norsk, og smiler.

– Å sende den norske ku-rasen til Madagaskar blir gjerne omtalt som norsk landbruks første u-hjelpsbistand. De første kyrne ble sendt til Tombontsoa i 1965, sier Arild M. Bakke.

Kyrne på skolen i Vohipeno stammer fra Fifamanor. Det er en statlig forsøksgård i Antsirabe-området, som i mange år fikk støtte fra Norad.
– Kyrne som er her nå er alle født på skolen. Altså fungerer de også her, til tross for det varme klimaet. De produserer nok ikke like mye melk som de ville gjort i kaldere klima, men det går. Den ene kua produserer 25 liter melk til dagen, sier Noël.

Vi passerer hylende griser og kaklende høns. Læreren forteller at gårdsdriften ikke bare sørger for mat til elevene, men fungerer også som en inntektskilde.
– Ukentlig diskuterer vi hvordan vi skal få hjulene til å gå rundt. Like viktig som nye inntektskilder er naturligvis ulike grep for å spare penger. I så måte er biogassanlegget vårt viktig. Kumøkk gir oss både elektrisk lys og energi til matlagingen. Det vi gjør her er forresten også tabu i regionen. For folk flest er det helt utenkelig, uhørt faktisk, at møkk skal være en energikilde, sier Noël.

(-)

Elsker papaya

– I løpet av deres tid her på skolen lærer de å dyrke mellom 20 og 25 grønnsaker på parsellene sine. Tomater, auberginer, gulrøtter, spinat, løk, poteter, agurker og så videre. I tillegg dyrker de krydder og frukter, sier Noël, før Felicité stråler opp og peker på noen planter ved siden av stien.
– Papaya, sier hun, og smiler.

På landbruksskolen lærer elevene blant annet å bli fortrolige med grønnsaker. Foto: Pierrot Men


– Og de er til og med modne. Det er ikke ofte papaya får anledning til å bli modne her i området. Folk spiser frukten når den er grønn, fordi det sies at det skal være bra for magen, fortsetter hun.
Felicité, som elsker papaya, hadde litt av en jobb med å få bøndene til å holde fingrene borte fra den grønne frukten.

En dag tok hun med seg moden papaya til kirken. Hun stilte seg opp ved siden av offerbøssen og delte ut frukten, som hun hadde delt opp i båter. Etter hvert som kirkegjengerne ga sin offergave, fikk de med seg hver sin papayabåt ned til benkeradene.
– Til hver og en av dem sa jeg at det ikke var meningen at de skulle spise papayaen, men bruke frøene til å plante papaya hjemme hos seg selv. Alle forsynte seg og jeg var lykkelig. Da gudstjenesten var over, ble lykken vasket bort og erstattet med sorg. For hva så jeg? Jo. På kirkegulvet lå en haug med papayaskall og frø. Ingen av kirkegjengerne kom til å plante papaya. Det visste jeg der og da, sier Felicité.
Den tidligere rektoren rister på hodet.

Tenke på morgendagen

– Å lære opp folk til å tenke nytt er en tålmodighetsprøve. Kirkegjengerne som spiste papayaen i stedet for å plante, er et eksempel på at mange ikke er flinke nok til å tenke på morgendagen. De er opptatte av situasjonen her og nå og glemmer hvordan vi kan jobbe for en lysere fremtid, sier hun og får støtte fra Noël.

Han forteller at skolen, både overfor elever og bønder de holder kurs for, på det sterkeste oppfordrer til å tenke på fremtiden.
– Det er ofte sykloner i vår region. Til stadighet må vi minne bønder om hvor viktig det er å legge litt til side. Ta forholdsregler. Lag et lite frølager dersom ulykken skulle ramme, og du blir nødt til å starte på ny. I 2010 var det en syklon, som førte til en voldsom krise. Selv om vi i mange år hadde terpet på hvor viktig det er å sikre seg, så vi at svært mange plutselig sto fullstendig på bar bakke. De hadde ingenting. Verken mat eller frø til å plante nytt, sier Noël.

Hundefolket

Det tar tid å gå rundt skolens område. Det er stort og snart blir utnyttelsen enda bedre. I en skråning er fem menn i ferd med å forme terrasser, for å gjøre plass til kaffe- og appelsintrær. Arbeiderne står på rekke og spar. Ved siden av brenner et lite bål.
– Det er praktisk av flere grunner. Røtter og annet de måtte grave frem, kaster de bare på bålet, som samtidig holder det meste av mygg unna. Her i området er malaria svært utbredt. Innfødte er immune, men folk fra malariafrie områder er svært sårbare. Ofte må ferske elever reise hjem igjen etter å ha blitt angrepet av sykdommen, sier Noël.
I bunnen av dalen ligger et lite vann, hvor skolen hvert år setter ut flere tusen yngel. Her lærer elevene om oppdrett.

– Samtidig er det en god inntektskilde for oss. Restauranter elsker fersk fisk. Fra oss kan de kjøpe fisken levende, sier læreren idet vi er tilbake ved kapellet.

Under et lite halvtak står det flere bord. Rundt bordene sitter elever. Sannsynligvis snakker de om eksamensoppgaven de nettopp har gjort seg ferdige med.
– Hvordan er miljøet på skolen, spør jeg.
– Det er veldig godt, men noen pøbler er det. Når det er sagt, så savner jeg faktisk ablegøyene deres fra den tiden jeg var rektor, sier Felicité.
– Men vi har hatt våre utfordringer. Vi fikk virkelig prøvd oss da ungdommer fra det såkalte hundefolket ønsket å bli elever på skolen, sier hun.

Nedstammer fra en hund

Vi går forbi gutte- og jenteinternatene og inn igjen i møterommet, hvor mer kaker og kanel-te venter oss.
– Hundefolket, sier jeg, og ser undrende på den tidligere rektoren.
Hun smiler mildt og setter seg. Før hun svarer skjenker hun litt te i koppen sin og forsyner seg med en kake.
– Det jeg skal fortelle nå er ikke lett å forstå, men det har seg altså slik at noen her tror at mennesker i noen av områdets landsbyer nedstammer fra en hund. Derav hundefolket, sier Felicité.

Lærer Noëlson Randriamampianina Foto: Pierrot Men

Hun tar en bit av kaken og svelger den ned med teen.
– Dette folket blir undertrykket. De har ingen rettigheter. Andre vil ikke snakke med dem. De vil ikke omgås dem. De vil ikke engang være i nærheten av dem. De blir tråkket på. De blir uglesett. De blir hånet. Til og med av kristne mennesker blir disse stakkars menneskene gitt en kald skulder. Også av prester. Det er en skam. En stor skam. Alt på grunn av en flere hundre år gammel skrøne, sannsynligvis oppdiktet på grunn av en bagatellmessig konflikt, som etterkommerne ser på som en sannhet, sier Felicité.

Det er flere varianter av historien. En av dem er at en gruppe mennesker slo seg ned på en frodig høyde og etablerte en landsby. Under høyden var det rike rismarker så langt øye kunne se. Velstanden var stor. En dag kom en annen klan og banket på landsby­høvdingens dør. «Vi erklærer krig mot dere. Når vi vinner, vil vi gjøre krav på rismarkene», sa klan­lederen. Landsbyhøvdingen hadde ingen intensjoner om å gi seg lett, men han innså at utfordrerne var sterkere enn hans folk. Derfor ble han betenkt og svak. «Men», sa klanlederen til landsbyhøvdingen. «Dersom du går bort til den tispen der borte og parer deg med den, så skal vi la dere være i fred». Landsby­høvdingen paret seg med hunden og da ble både han og hans etterkommere hundefolk, forteller Felicité.

– Disse historiene er naturligvis bare oppspinn. Jeg vet det, du vet det og de fleste andre vet det. Problemet er at innbyggerne her i området virkelig tror at dette er sannheten. Folk i regionen tror virkelig at mennesker fra disse tre landsbyene nedstammer fra en hund, sier den tidligere rektoren.

På folkemunne tiltales og omtales denne marginali­serte folkegruppen med det svært ned­settende navnet «antevolo», som kan oversettes med «folket med mye hår». Selv ønsker gruppen å bli kalt for «antemanaja», som betyr «folket som respekteres». Utenforstående som ønsker å gi denne folkegruppen verdighet og fremtidsmuligheter, bruker denne siste betegnelsen.

Forbudt kjærlighet

– I forbindelse med opptaksprøvene intervjuet jeg alltid alle søkerne. Blant spørsmålene var hvem deres foreldre er og hvor de kommer fra. Jeg stusset da en søker svarte at han var fra den katolske pateren Carmes institusjon for handikappede. Pater Carme var en som inkluderte mennesker fra antevolo-grupper. Hva var det for et svar, tenkte jeg. En er ikke fra en institusjon. Det vanlige var jo å si navnet på en landsby. Da ytterligere seks søkere svarte det samme, satte jeg foten ned og kalte alle sju inn på kontoret mitt, sier Felicité.
Rektoren sa til dem at hun ikke ville ha mer av dette tullet. Nå ville hun ha sannheten. Det kom da frem at alle sju var fra hundefolk-landsbyer.

– Jeg kalte inn alle lærerne for å diskutere situasjonen med dem. Dette var en tirsdag og opp­taket skulle ikke avgjøres før på fredagen. Vi ble enige om å be mye de neste dagene og vi håpte at Gud ville gi oss svaret. Da fredagen kom, møttes vi på ny på kontoret mitt. «Vel», sa jeg. «Hva har dere kommet frem til». Lærerne så på hverandre og så sa en av dem: «Slik vi ser det, finnes det bare to typer mennesker. De som tror på Jesus og de som ikke tror på Jesus. Gud elsker begge disse typene». Jeg var glad. Vi bestemte oss for å åpne døren for antemanaja-folket. Fem av de sju som søkte, kom inn det året, sier den tidligere rektoren.

Uproblematisk var det ikke. Lærere måtte hele tiden passe på at det ikke oppsto gnisninger mellom antemanaja-elever og andre elever. Flere foreldre reagerte sterkt, men ingen elever sluttet på skolen av denne grunn. Etter hvert som skoleåret skred frem, ble de kunstige forskjellene visket mer og mer ut.
– Vi gikk likevel litt på tå hev. Ting kunne fort gå galt. Blant annet gjorde vi det klart for antemanaja-elevene at de ikke måtte finne på å slakte noe dyr mens de gikk på skolen. Om andre spiser dyr drept av det såkalte hundefolket blir de også hundefolk, sier overtroen. Representanter for denne gruppen var derfor ikke med i matlagingen, sier Felicité.

En bedre verden

Hun forteller om skoleavslutningen i 2007 da fem stolte elever fra antemanaja-folket fikk diplom. Alle elevenes foreldre ble invitert til avslutningen. Flere vegret seg mot å gå nettopp fordi antemanaja ville være representert, men på Madagaskar betyr invitasjoner en hel del. Blir du invitert, har du å stille. Slik er det bare.
– Jeg glemmer aldri da foreldrene skulle si hvem de var foreldrene til og hvor de kom fra. På plassen utenfor her formelig ropte en mor at hun er moren til en antemanaja. Hun var ferdig med å skamme seg. Denne dagen var hun bare stolt. Det ble naturligvis mye visking og tisking av dette. Noen ristet på hodet og himlet med øynene, men midt i det sto altså denne kvinnen med hevet hode, sier Felicité og skjenker litt mer kanel-te i koppen.
Hun drikker litt før hun fortsetter.

– Senere den dagen, da vi skulle sette oss til bords for å spise, havnet noen prester og deres ektefeller tilfeldigvis tvers over bordet for et par antemanaja, sier Felicité.

– Jeg ble skuffet

Den pensjonerte rektoren får et lurt smil i ansiktet.
– Ja vel, da. Helt tilfeldig var det ikke. Det var jeg som hadde satt ut bordkortene. Selv satt jeg ikke langt unna og jeg kunne se at prestene ikke likte situasjonen. Jeg ble skuffet. Etter middagen gikk jeg bort til en av dem og sa: «Du er prest og du kjenner nok Bibelens innhold langt bedre enn meg, men er det ikke noe der om nestekjærlighet», spurte jeg. Deretter sa jeg at jeg godt kunne finne en markør­penn og streke under noen vers i hans bibel, dersom han trengte hjelp til å finne det, sier Felicité og bryter ut i latter.

I årene etter har gutter og jenter fra antemanaja-landsbyene fortsatt å søke seg inn på landbruksskolen. Færre og færre har problemer med at ungdommer fra denne folkegruppen får lov til å studere her.

– Jeg liker å tro at skolen er viktig for å bygge opp respekt for andre mennesker. Da tenker jeg ikke utelukkende på den spesielle folkegruppen vi har snakket om, men på menneskeverd generelt. Hos oss er flere religioner representert, og det er aldri alvorlige konflikter av den grunn. Tvert om har vi andakter og bibelundervisning hvor ikke bare kristne finner det interessant å delta. Elever fra forskjellige religioner sitter ofte og diskuterer Bibelen sammen med kristne, sier Felicité.

Når sola kommer bak det store vanntårnet ved jenteinternatet, blir det plutselig ganske mørkt i møterommet. Snart er det middag i gjestehuset på den andre siden av en kjerrevei som går forbi skolen.
– Dette er en kristen skole. Det viktigste for oss er å holde oss til Jesus og følge Guds Ord. Da er det naturligvis gledelig at flere elever hvert år velger å la seg døpe. Vi ønsker å bidra til at mennesker kommer seg ut av fattigdomsspiralen. Det klarer vi ikke uten Guds hjelp, sier Felicité.

Publisert: