En gammel kriger går til ro

Martin McGuinness styrte IRA med stålkontroll og sanksjonerte alle terroroperasjoner i Nord-Irland og England. Det var derfor han ble så viktig som fredsbygger og viseførsteminister.

Martin McGuinness trekker seg tilbake etter et mer enn vanlig dramatisk politisk liv. Foto: Peter Morrison / AP-foto Scanpix

  • Geir Svardal
Publisert: Publisert:

Når det avholdes nyvalg til selvstyreforsamlingen i Nord-Irland neste torsdag, sitter antagelig den pasjonerte hobbyfiskeren Martin McGuinness (66) og venter på at ørreten skal bite et sted i Donegal, på republikansk side av grensen. Det er der inne, noen kilometer vest for hjembyen Derry, han alltid har trivdes best, ofte i sitt eget selskap.

Alvorlig syk

Nå er han konfrontert med en kamp han har lite erfaring med fra tidligere. Mannen som selv var med på å bestemme over liv og død i den mest blodige fasen av Nord-Irland-konflikten, skal i følge medisinjournaler som ble lekket til enkelte aviser for en stund siden, ha mellom fire og seks år igjen å leve. I fjor høst ble McGuinness diagnostisert for en sjelden og uhelbredelig sykdom som heter amyloidosis. Den angriper hjerte, nyrer og andre vitale organer, og bidro til at Sinn Fein-lederen i ukene før jul måtte avlyse flere utenlandsturer.

Tydelig preget av sykdom leverte varslet Martin McGuinness sin avgang 19. januar. Foto: Clodagh Kilcoyne / Reuters Scanpix

Selv holdt han tett om hva som feilte ham, og da juleferien var over, brukte han sine siste krefter på å regissere regjeringskrisen som skulle utløse neste ukes nyvalg. Den unionistiske førsteministeren Arlene Foster ble bedt om å trekke seg på grunn av håndteringen av et program for utvikling av fornybar energi, som hadde kostnadssprukket med over 490 millioner pund. Da Foster nektet å tre til side, gikk Martin McGuinness av i protest.

Langfredsavtale fortsatt

Fordi den såkalte «Langfredagsavtalen» som ble inngått i 1998, med Martin McGuinness som viktig premissleverandør, fortsatt regulerer fredsprosessen og det nordirske selvstyret, var det dermed ingen vei utenom et nyvalg.

– Dette valget hadde McGuinness aldri til hensikt å være med på. Men nyvalget som han selv framskaffet, åpnet den bakdøra han trengte for å trekke seg diskret tilbake, på en måte som passet ham, forklarer Henry McDonald, The Guardians mangeårige Irland-korrespondent.

McDonald kan nesten garantere at Martin McGuinness aldri vil komme til å dele tanker om sykdommen sin og frykten for døden med noen som helst.
- Han er en stridens mann og bare opptatt av det som er langt større enn ham selv. Han er like lite laget for small-talk som for klissent føleri, sier Henry McDonald, som har truffet ham ved utallige anledninger opp gjennom årene.

Michelle O’Neill overtar etter Martin McGuinness som Sinn Feins nye frontfigur. Foto: Clodagh Kilcoyne / Reuters Scanpix

Sjefsforhandleren

Det er gått 22 år siden undertegnede og Adresseavisen fotograf Ivar Mølsknes gikk rundt i Derry på andre døgnet og ventet på å bli kontaktet av Martin McGuinness’ medarbeidere. Vi var på reportasjereise i Nord-Irland for å skrive om den vaklende fredsprosessen, som denne sommeren i 1995 ble båret oppe takket være IRAs våpenhvile som hadde vart i ti måneder. De paramilitære gruppene på motsatt side holdt fortsatt full beredskap i Belfast, Derry og andre byer.

Vi reiste sammen med en god venn og kollega, Einar Myrenget, som var redaktør i Universitetsavisa i Trondheim. I flere år hadde Myrenget vært sentral i den norske «Irlandskomiteen», en pro-republikansk solidaritetsgruppe som jevnlig inviterte svært profilerte Sinn Fein-politikere, katolske prester og IRA-aktivister til Norge.

Plassert i baksetet

Det var takket være Myrengets kontaktnett at vi befant oss i Derry, og på tampen av den andre dagen stoppet en bil borte ved bymuren der vi hadde avtalt å vente på bestemte klokkeslett. Vi ble plassert i baksetet og kjørt til den beryktede bydelen Bogside, der Martin McGuinness satt og ventet på oss i en leilighet.

Martin McGuinness hadde offisiell status som sjefsforhandler for Sinn Fein på denne tiden, selv om det var bestevennen Gerry Adams som også den gang var partiets president og ansikt utad. Adams var husvarm i Washington D.C., dit han stadig reiste for å besøke president Bill Clinton og de mange irsk-amerikanerne i USA.

Skydde Adams

Men i Downing Street i London skydde de Adams som pesten. Sinn Fein var IRAs politiske fløy, og britene sto steilt på ikke å snakke med noen som hadde formelle verv i partiet. Martin McGuinness var strippet for alle slike distinksjoner, nettopp for å kunne samtale med britene, selv om «alle» visste at han sannsynligvis var IRAs øverstkommanderende. Alt var et skuespill, ingen skulle miste ansikt.

Martin McGuinness var 44 år denne sommeren og i godt humør der han tok i mot oss i leiligheten til den sentrale Sinn Fein-politikeren Gerry O’Hara. Men i løpet av de tre kvarterene vi satt sammen med ham, bygde frustrasjonen mot statsminister John Major og framdriften i fredsforhandlingene seg opp. Når vi leser gjennom intervjuet i dag, er det bortimot umulig å forestille seg at partene skulle klare å gå i mål med langfredagsavtalen drøye to år senere.

Sprengte bombe

I mellomtiden ble IRAs våpenhvile opphevet en kort periode, omtrent tilstrekkelig lenge til at gruppen kunne organisere og sprenge en bombe i Docklands i London i februar 1996, sju måneder etter vårt møte med McGuinness. Alt tydet senere på at han hadde vært med på å godkjenne også den operasjonen.

Vi spurte McGuinnes om hans IRA-tilknytning den dagen for 22 år siden, og han svarte: «Jeg har alltid benektet at jeg er den øverste lederen i IRA. Men jeg har aldri tatt avstand fra eller fordømt de militære operasjonene som IRA har funnet nødvendige».

Da dronning Elizabeths slektning Lord Mountbatten, ble drept i 1979, skjedde det angivelig på Martin McGuinness’ ordre. I fjor tok den gamle IRA-lederen imot dronningen sammen med daværende førsteminister Peter Robinson. Foto: Paul Faith / Reuters Scanpix

Dronningens slektning drept

I årene etterpå skulle han stå fast ved den versjonen, selv om han vedkjente seg å ha vært nestkommanderende i Derry tidlig på 1970-tallet. Det fins likevel mange troverdige kilder og dokumentasjon som viser at McGuinness gjennom alle år var sentral i IRAs kommandostruktur, og at han i perioder også må ha vært «Chief of staff». Sean O’Callaghan, som både var IRA-kommandant i County Tyrone og agent for britene, er en av flere som skal ha levert vitneprov på dette. Forfatteren Ed Moloney hevder i sitt mammutverk om IRA at det var Martin McGuinness som ga ordren til angrepet som drepte dronning Elizabeths slektning Lord Mountatten i 1979. Dette var dronningen smertelig klar over da hun håndhilste på McGuinness i fjor, og McGuinness visste at hun visste, sier Moloney.

Den nye tid

– Martin McGuinness er ett av flere bilder av det Nord-Irland som oppsto da «The Troubles» brøt ut i 1969, og han må bedømmes på bakgrunn av denne epoken, mener Ed Moloney.

De gamle dødsfiendene Ian Paisley, i rollen som førteminister, og Martin McGuinness fant hverandre, mot absolutt alle odds. Foto: Paul Faith / Reuters Scanpix

At McGuinness noensinne skulle bli bestevenn med Ian Paisley, forteller også noe om hvilke forandringer Nord-Irland har opplevd i løpet av de årene som er gått siden Ivar Mølsknes tok disse bildene i leilgheten i Bogside.

McGuinness og Paisley, som i sin tid kalte pave Johannes Paul II for «antikrist», oppdaget nye sider ved hverandre da de regjerte som henholdsvis første- og viseførsteminister. I fjor kom filmen «The Journey», der regissøren Nick Hamm skildrer dette plutselige vennskapet som oppstår mellom McGuinnes (Colm Meaney) og Paisley (Timothy Spall).

Kvinne ved roret

Når Sinn Fein skal utfordre det største unionispartiet, Ulster Unionist Party (UUP) og Arlene Foster i nyvalget torsdag, skjer det med Michelle O’Neill ved roret. Dette markerer et tidsskille for nordirske republikanere, blir det hevdet, all den tid den 40 år gamle tobarnsmoren er den første topplederen som selv ikke har en direkte forbindelse eller fortid i IRA. Faren hennes var riktig nok en del av IRAs East Tyrone-brigade på 1970-talllet, men Michelle O’Neill har vært opptatt av å fokusere på sin egen person i den korte valgkampen.

Demografien i Nord-Irland tilsier at Arlene Foster er favoritt til å bli gjenvalgt som førstminister torsdag, men Stormont-forsamlingen vil uansett utfall bli historisk med to kvinner på toppen. I nord-irsk politikk, som er hakket mer macho enn britisk politikk, er dette litt av en milepæl.

Aftenbladet/Adresseavisen


Rettelse: I denne artikkelen sto det at Lord Mountbatten var fetter av dronning Elizabeth II. Det stemmer ikke, han var tremenning til dronningens far, ifølge Hjørdis Ånestad Tiltnes, pensjonert journalist i Aftenbladet og noe av en kongehusekspert. Hun skriver:

«Lord Mountbatten (1900–79) var sønn av Victoria av Hessen-Darmstadt og Louis Mountbatten, 1. marki av Milford-Haven. Victoria var datter av Ludvig IV av Hessen-Darmstadt og prinsesse Alice av Storbritannia og Irland. Alices foreldre var dronning Victoria av Storbritannia og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha.

Med andre ord var Lord Mountbatten oldebarn av dronning Victoria, og han var tremenning til dronning Elizabeths far, kong Georg VI, og vår egen kong Olav.

Han var også bror til den svenske dronning Louise som var gift med kong Gustaf VI Adolf i hans andre ekteskap, og til prinsesse Alice av Battenberg, mor til prins Philip

Publisert:

Mest lest

  1. Vgs-elevene får komme tilbake på skolen onsdag

  2. Fond utbetaler 61 millioner kroner til Stavanger

  3. Ulykke ved vindkraft­verk – mann satt fastklemt i bil

  4. Deler av branntomt totalskadd etter Mekjarvik-brann

  1. Sinn Fein
  2. IRA
  3. Irland