Når opptøyer forener

KOMMENTAR: De store demonstrasjonene i Libanon har pågått i 50 dager nå. Statsministeren går, men folket blir. Opptøyene samler libaneserne på tvers av motsetningene mellom folkegruppene som på 1970- 80- og 90-tallet styrtet landet ut i en brutal borgerkrig.

Publisert: Publisert:

Opptøyene i Libanon har pågått siden 17. oktober. Foto: Hussein Malla, AP/Scanpix

  • Arild I. Olsson
    Journalist

Når jeg er i Libanon morer jeg meg alltid med å spørre folk hvordan de oppfatter seg selv. Det gjør jeg slik: «Hva er du først og fremst: libaneser, medlem av din folkegruppe – eller araber?»

Svarene er nesten uten unntak styrt av den kulturelle tilhørigheten til folkene jeg møter. Her er resultatet av min uhøytidelige undersøkelse:

Sunnimuslimen:

– Jeg er først og fremst libaneser, deretter sunnimuslim og så araber.

Sjiamuslimen:

– Jeg er først og fremst sjia, deretter araber og så libaneser.

Den kristne libaneseren:

– Jeg er libaneser og deretter kristen. Araber er jeg ikke.

Som en liten sluttsalve er det vanlig at kristne libanesere fyrer av: – Sjiaene er ikke libanesere. De er bare noen som tilfeldigvis bor i landet vårt.

Krig og fred

Motsetningene mellom folkegruppene – for dette er forskjellige folkegrupper, og religion er mer en kulturell markør enn et trosspørsmål – rev landet i stykker og styrtet det ut i borgerkrig fra 1975 til 1990. En borgerkrig som ble pisket framover av israelsk og palestinsk aggresjon, og som utviklet seg til å bli en stedfortrederkrig mellom USA og Frankrike på den ene siden og Sovjetunionen på den andre. En krig så lang og vond og opprivende at det den dag i dag ikke undervises om den i skolen.

Borgerkrig og israelsk invasjon har gjort Libanon til et nært og viktig land for nordmenn. Norge hadde til sammen 22.441 FN-soldater i Libanon fra 1978 til 1998, og det er sterke vennskapsbånd mellom både land og folk.

Da borgerkrigen brøt ut, fornemmet kristne libanesere – som oppfatter seg som de ekte libaneserne – at landet deres var truet av palestinsk og panarabisk aggresjon. Etter sju år utartet borgerkrigen til israelsk invasjon, de grusomme massakrene i de palestinske flyktningleirene og til slutt syrisk invasjon.

I ettertid er Hezbollah, Guds parti, kommet til som et politisk parti, en folkebevegelse og en forlenget arm for prestestyret i Iran. Ser vi bort fra kommersielle sikkerhetsstyrker, er Hezbollah i dag å regne som verdens kraftigste ikke-statlige militærvesen. Ideen var å spre den iranske revolusjonen, innsalget var å beskytte den stort sett fattige, rurale sjiabefolkningen mot overgrep.

Denne gjøkungen i libanesisk politikk, økonomi og samfunnsliv er blitt en dominerende faktor som ikke er til å overse. Libanon styres i dag av en merkelig allianse mellom sjiamuslimske Hezbollah og Kristendemokratene. Sammen har de kjørt landet rett i grøfta. De er på randen av konkurs, skattene stiger, de offentlige tjenestene er i beste fall kritikkverdige, og arbeidsledigheten stiger like raskt som lønnsnivået synker.

Vanstyret har drevet folk fra forskjellige samfunnslag og alle folkegrupper ut på gatene i massive demonstrasjoner mot stat og regjering. Aldri før har Libanons folkegrupper funnet en så sterk felles sak, og det er første gang vi ser sjiamuslimer slutte rekker med de andre gruppene. Det er også første gang sekteriske Hezbollah ser dette, og det er ikke godt nytt for en bevegelse som lever av etnisk og sosioøkonomisk spenning.

Les også

Nederst i mørket

Fred og krig

Libanon har sett demonstrasjoner og opptøyer før, men da i form av aggresjon fra én folkegruppe, rettet mot en annen. – Vi har aldri hatt én sak før, som har skåret rett gjennom motsetningene mellom folkegruppene og forent dem, sier statsviter Hilal Khashan til Newsweek.

Han har tidligere forklart Aftenbladets lesere hvordan Libanon er et gjennomkorrupt land med en meningsløs stat.

Slik virker Libanon: Det er et konfesjonelt demokrati, fordelt etter etnisk mønster, basert på frykt for at en tapende gruppe vil starte en ny borgerkrig.

Hver trosretning og folkegruppe i landet har en hånd på rattet, uten å måtte kjempe for styringsretten. Konkurransen er lagt innenfor en forhåndsdefinert identitets-segregering som gjør at de forskjellige trosretningene og folkegruppene først og fremst konkurrerer mot seg selv. Det libanesiske demokratiet er altså redusert til en inter-sekterisk, politisk konkurranse. Kristne stemmer på kristne partier, sjiaer stemmer på Hezbollah og sunnier stemmer på sunnipartier. Dessuten sier loven at presidenten må være kristen, statsministeren sunni og parlamentslederen sjia.

Slik jeg ser det, er pakten mellom folkegruppene i landet faktisk basert på at staten er svak, slik at de forskjellige grupperingene får størst mulig selvråderett. Det blir sagt at du kan komme unna med hva som helst i Libanon, du kan komme unna med drap, hvis du bare gjemmer deg bak den kulturelle og etniske tilhørigheten din.

Det moderne Libanon ble opprettet i 1943 som en korporativ stat. En forening av særinteresser ledet av en kulturell og økonomisk elite. Det er et system som oppfordrer til korrupsjon. Problemet er at systemet er praktisk talt umulig å forandre, på grunn av den skjøre maktbalansen folkegruppene imellom.

Når folket nå forener seg mot en felles fiende, dypest sett dem selv og systemet deres, er det betinget grunn til å være optimist. Det er mulig å ha tro på Libanon nå, på folket, optimismen og demokratiet. Men fellesskapet kan ikke vinne uten at alle må gi og ta, dersom systemet skal endres.

Bak truer de åpne sårene fra den blodige borgerkrigen.

Aldri før har Libanons folkegrupper funnet en så sterk felles sak
Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Gjestfriheten overfor bobilturister varierer, men et sted skiller seg ut som klart best

  2. Kafé i Sirdal legger ned driften

  3. Dagen før dette bildet ble tatt, fikk Anne Marit og Terje dødsdommen

  4. Stupeulykken i Godalen ble filmet

  5. «Donald Trump nekter å bli med i en eksklusiv klubb som vil ha ham som medlem»

  6. Vil beholde 110 km/t i Rogfast: - Kan ikke spare oss til fant

  1. Libanon
  2. Krig
  3. Demokrati
  4. Politikk