Trump kontrollerer ikke Høyesterett

President Donald Trump har utnevnt Neil Gorsuch (49 år) til ny høyesterettsdommer. Gorsuch vil kunne påvirke det amerikanske samfunnet i konservativ retning i mange årtier framover. Men tenk om Trump bommet. Det har skjedd før.

Donald Trump kunngjør at Neil Gorsuch skal bli ny høyesterettsdommer. Her er Gorsuch og kona Louise i Det hvite hus.
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over fem år gammel

Da USAs president Dwight D. Eisenhower gikk av i 1961, spurte en journalist om han hadde gjort noen feilgrep som president.
- To. Og begge sitter i Høyesterett, svarte presidenten.

De ble liberale!

Han siktet til de to dommerne Earl Warren (1953-1969) og William J. Brennan (1956-1990), rettens kanskje mest liberale dommere i historien. At den republikanske Eisenhower sto bak utnevnelsen av disse to, er en skjebnens ironi.

«Begge var nok i en annen intellektuell divisjon enn president Eisenhower, og begge bidro i høy grad til å gi Warren-retten et gyllent ettermæle blant akademikere, liberale, minoritetsgrupper og de svake i samfunnet, mens deres navn nærmest ble skjellsord blant reaksjonære og rasister», skriver Ole O. Moen i sin bok «USA - Supermakt i dyp demokratisk krise» (2014).
Historien viser hvor viktig USAs høyesterett er, også politisk.

9. juni 1970 ble Harry A. Blackmun tatt i ed som ny høyesterettsdommer i USA etter at president Nixon hadde utnevnt ham. I bakgrunnen høyesrettsjustitiarius Warren Burger. Blackmun ble i årenes løp mer og mer liberal.

Hatobjekt nr 1.

En annen president som bommet stygt, var Richard Nixon som i 1970 utnevnte Harry Andrew Blackmun (1908–1999) som ny høyesterettsdommer. Han var regnet som konservativ da han ble utnevnt, men etterhvert ble han en av de mest liberale dommerne i domstolens historie. Mest kjent er han for å ha skrevet begrunnelsen for Roe v. Wade i 1973 - dommen som åpnet for fri abort i USA. Fortsatt kjemper millioner av konservative amerikanere mot dommen som må regnes blant de mest kontroversielle i USA. Visepresident Mike Pence er sterk motstander av dommen.

Tre høyesterettsdommere som deltok på innsettelsesseremonien av president Donald Trump 20. januar. Fra venstre Anthony Kennedy, John Roberts (domstolens leder) Clarence Thomas.

Bush og Obama

Mens Eisenhower og Nixon var uheldige med sine utnevnelser, var partifellen George W. Bush heldigere, eller flinkere. Bush utnevnte to konservative dommere. Den ene forrykket det ideologiske maktforholdet blant de ni dommerne.

Les også

Neil Gorsuch er Trumps valg til Høyesterett

President Obama utnevnte to liberale dommere, men ettersom de erstattet to andre liberale, ble ikke den ideologiske balansen forskjøvet.

Sommeren 2005

Inntil dommer Antonin Scalia døde 13. februar 2016, hadde de konservative dommerne kontrollen, takket være W. Bush og en uvanlig begivenhetsrik sommer, til høyesterett å være, for 12 år siden. Da førte en politisk hestehandel og et overraskende dommerdødsfall til at domstolen flyttet seg ideologisk mot høyre.

2005 var svært dramatisk år for USAs høyesterett. Da skiftet den ideologiske balansen, og det kom en ny leder. Dette bildet er tatt i oktober 2005, og viser fra venstre dommerne Ruth Bader Ginsburg, David Souter, Antonin Scalia, John Paul Stevens, høyesterettsjustitiarius John Roberts, Sandra Day O'Connor, Anthony Kennedy, Clarence Thomas and Stephen Breyer. Dette er det første offisielle bildet av "Roberts-domstolen".

Resultatet ble at abortrettighetene til kvinner ble redusert, at penger nå fritt kan strømme inn i politikernes valgkampkasser, at homofiles rettigheter bremset opp, at kvoteringsregler ble vraket, at forretningsinteresser vant over fagforeningsinteresser, kort sagt at høyresiden vant fram.
I domstolen satt det etter 2005, litt unyansert sagt, fem konservative og fire liberale dommere. Og i veldig mange ideologiske saker er stemmetallet 5-4, i favør de konservative.

Protestene mot utnevnelsen av dommer Neil Gorsuch er allerede i full gang i USA. Her utenfor høyesterettsbygning i Washington D. C. på onsdag.

Bush-ånden

Sommeren 2005 spekulerte media i at den konservative sjefen i retten, William H. Rehnquist, ville trekke seg. Han hadde vært dommer siden 1986, han var kreftsyk og over 80 år gammel. Men 1. juli erklærte overraskende den liberale dommeren Sandra O’Connor at hun ville gi seg.
Da hadde sammensetningen av høyesterett vært uendret siden 1994. Etter at George W. Bush ble president i 2000 hadde liberale akademikere og andre på venstresiden vært bekymret for hvilke dommere han skulle utnevne.

Føderale dommere

Presidenten i USA utnevner ikke bare høyesterettsdommerne. Også andre føderale dommere, til de 13 ankedomstolene og 94 distriktsdomstolene, blir nominert av presidenten. I sin presidentperiode utnevnte George W. Bush 62 dommere til ankedomstolene og 261 dommere til distriktsdomstolene. Nesten alle delte presidentens konservative grunnsyn. Mange av dem var unge, og de vil påvirke USAs rettsystem i mange tiår framover.

Ankedomstolene i USA (Court of Appeals) er svært viktige. Høyesterett får nemlig ca 10.000 saker på bordet i løpet av året, men behandler bare 1 prosent, ca 100. Derfor blir veldig mange viktige rettsspørsmål endelig avgjort i ankedomstolene.

William Rehnquist var høyesteretts sjef i mange år. Her er han fotografert etter et legebesøk på Captiol hill i mai 2005. I september samme år døde han.

Rehnquist døde

Da O’Connor trakk seg, bestemte Bush seg for å nominere konservative John Roberts som hennes etterfølger. Men noen uker seinere døde høyesterettsjustitiarius William Rehnquist, og Bush bestemte seg for at Roberts skulle etterfølge ham som sjef.

Så nominerte han sin gode venninne og advokat, den republikanske abortmotstanderen Harriet Miers etter O’Connor.

- Harriet Miers vil være akkurat den typen dommer jeg sa at jeg ville utnevne, en god, konservativ dommer, sa Bush til skeptiske partifeller i det republikanske partiet, i følge The New York Times.

Måtte trekke seg

Miers hadde ikke dommererfaring og hun floppet totalt under Senatets høring. Hun fikk mye kritikk fra alle hold, og trakk seg. Bush nominerte så Samuel Alito, som også møtte sterk motstand i Senatet. Men han ble til slutt godkjent med stemmetallene 58-42. Bare superkonservative Clarence Thomas har fått færre stemmer i Senatet (52-48).

Konservative Samuel Alito møtte sterk motstand - og støtte - da han skulle utnevnes i 2006. Senatet stemte til slutt 58-42 i favør Alito.

Politisk spill

Selv om presidenten er den som formelt nominerer dommerne, må han altså ta hensyn til at Senatet skal godkjenne vedkommende. Derfor utløser dommerutnevnelser alltid et politisk spill på høyt nivå. Presidenten konfererer også med opposisjonspartiet. Enkelte navn forkastes umiddelbart. Så nominerer presidenten en person han liker og som han tror kan bli godkjent. Det skjer ikke alltid. George W. Bush opplevde for eksempel at 10 av dommerne han nominerte til ankedomstolene ble stanset av filibuster-taktikk fra demokratene i Senatet. En filibuster er å holde ordet så lenge i en debatt at forslaget aldri når fram til votering.

Alito godkjent

Men Samuel Alito ble godkjent av Senatet fordi sju demokratiske og sju republikanske senatorer hadde inngått en politisk hestehandel. Noen dommere skulle vekk fra listen, mot at de 14 skulle blokkere framtidige filibustere. Derfor mislyktes John Kerry, Obamas utenriksminister, med sin filibuster for å hindre at Alito ble høyesterettsdommer.

Dermed var en liberal og en konservative dommer blitt erstattet med to konservative.

Nyanser

Det er litt for enkelt å si at dommere enten er konservative eller liberale, for det finnes jo ingen universell liberal eller konservativ ideologi. Man kan være konservativ på noen områder men radikal på andre. Libertianere er for eksempel svært kritiske til statlig innblanding av ethvert slag og er derfor konservative i næringspolitikk, men de er liberale i de fleste andre saker.

Om dommeren leser lovteksten mest mulig ordrett eller tolker inn hensikten bak loven er også svært viktig, og blant jurister et viktig prinsipielt skille.

Dagens konservative høyesterett tar derfor også avgjørelser som irriterer folk på høyresiden. Et eksempel er den enstemmige dommen fra juni 2014 som nektet politiet retten til å gå igjennom mobiltelefonen til personer de arresterer. For å gjør det, trenger politiet en særskilt rettsordre.

Begrunnelsen var amerikanernes konstitusjonelle rett til privatliv. Retten slo fast at det er avgjørende forskjell på en moderne mobiltelefon og en sigaretteske eller lommebok.

John Roberts fotografert i september 2016.

«Medspiller for velbeslåtte»

Professor Ole O. Moen skriver i boken sin dette om dagens høyesterettsjustitiarius John Roberts: «Under høringen i Senatet før Roberts ble godkjent som leder av Høyesterett, understreket han flere ganger at han ønsket å bli betraktet som en uhildet dommer i en baseballkamp (umpire). Hans rulleblad som rettens leder viser dessverre at han har inntatt en ganske annen rolle i sitt virke som høyesterettsjustitiarius, som medspiller for samfunnets mest velbeslåtte aktører.»

Det er spesielt én dom Ole O. Moen er kritisk til, og den falt 2. april 2014 («McCutcheon v. FEC»). I denne dommen opphevet høyesterett grensen for hvor mye penger én donor kan gi til politikere som stiller til valg. Argumentasjonen gikk, selvsagt, på ytringsfriheten, og stemmegivningen (5-4) fulgte det vanlige mønsteret.

Viktige saker

Kontroversielle lover ender ofte på Høyesterett sitt bord fordi noen mener de strider mot grunnloven. Da gjennomføres ofte høringer. De likner på rettssaker, der noen jurister forsvarer loven, mens andre kritiserer den.

Under muntlige høringer de ni dommerne og griller advokater som representerer de to sidene av saken. Disse høringene er offentlige, og alt som blir sagt blir lagt ut på nettsidene til høyesterett (supremecourt.gov).

Tonen kan være overraskende hard, advokatene får virkelig kjørt seg.
Da homofiles rett til å gifte seg ble diskutert i slutten av april 2015, var det åpenbart at fire konservative dommere hadde bestemt seg for at ekteskapet er til for kvinne og mann, punktum.

Det store spørsmålet var hva dommer Anthony Kennedy mente. Han regnes som konservativ, men stemmer fra tid til annen med de liberale. Han sitter derfor på vippen, han er «the swing vote».

I 2015 bestemte USA høyesterett at homofile kan gifte seg. Det ble stor feiring utenfor høyesteretts bygg i Washington.

Etter høringen stemte dommer Kennedy for at homofile amerikanere skal få gifte seg.

– En slik rettighet kan ikke lenger nektes, skrev han i sin begrunnelse.

Og dermed kunne den historiske dommen feires av homofile over hele USA, og faktisk også mange andre stder i verden.

Obamas helsereform er blant de mange politiske sakene som måtte gjennom høyesterett for å gjelde. Her er det en demonstrant som i 2012 mente at reformen er direkte umoralsk.

Obamacare

Blant mange politiske saker i Høyesterett kan nevnes en del av Obamas helsereform. I saken «National Federation of Independent Business v. Sebelius» fra 2012 delte retten seg i fem mot fire. Flertallet sa at pålegget om å kjøpe individuell helseforsikring innen 2014 ikke var et brudd på grunnloven. Sammen med andre avgjørelser i domstolen overlevde dermed Obamacare.

Det har vært uttallige juridiske «angrep» på Obamacare også etter denne dommen.

Historisk viktig

USAs høyesterett har en lang historie med viktige beslutninger. Dommerne har for eksempel fastslått prinsippet om at lover vedtatt i kongressen kan stride mot konstitusjonen og derfor ikke gjelder (1803), at kongressen ikke kan forby slaveri i enkeltstater (1857), at raseskille på skolene er forbudt (1954), at kvinner har rett til å velge abort (1973) og at George W. Bush vant presidentvalget mot Al Gore i år 2000.

Utrolig mange avgjørelser handler om ytringsfriheten som jo er beskyttet i konstitusjonen. For hvor går grensen for denne friheten? Kan en gjeng med demonstranter holde plakater der det står «Takk Gud for alle døde soldater» like ved en begravelse av en soldat som døde i Irak? («Ja», svarte retten.)

Miranda-rettigheter

Og strafferetten er selvsagt godt representert. Et kjent eksempel derfra er Miranda-rettighetene, avgjort i høyesterett i 1966. Vi har sett og hørt det så ofte på film: «Du har rett til å nekte å uttale deg. Alt du sier kan og vil bli brukt mot deg i en rettssak».

Glemmer politiet å minne en mistenkt på rettighetene, faller hele saken i fisk ettersom pågripelsen eller avhøret bryter den mistenktes rettigheter etter grunnloven.

For ikke å snakke om dødsstraffen. Det var høyesterett som bestemte at USA ikke skulle utføre dødsstraffer i en periode, og det var høyesterett som i 1976 bestemte at delstatene igjen kunne henrette folk.

Publisert: