Er rohingyaene allerede fjernet?

Har soldatene i Myanmar i løpet av bare tre uker tømt landet for de muslimske rohingyaene? På den andre siden av grensen, i nabolandet Bangladesh, ser det sånn ut.

Far Mahmuddullah (47 år) sitter her sammen med kona Salama (30 år) og sju barn i alderen tre til 14 år. De har vært i Balukhali-leiren i fire dager. Foto: Jacob Ehrbahn Politiken

  • Kjeld Hybel
Publisert: Publisert:

Vi finner stranden hvor trafikken inn i landet burde være størst. Vi vil med egne øyne se om flyktningene virkelig har sluttet å komme. Er folkemordet over?

Vi går ut til enden av den amputerte tangen som før i tiden strakte seg hele veien over til øya Sahporir Dwip, men som nå er halvt oppspist av været og elven, og slutter ved en stripe gult elvevann.

Les også

WHO frykter kolera i Rohingya-leire i Bangladesh

Verdens helseorganisasjon (WHO) advarer om en økende risiko for kolera i leirene i Bangladesh der 436.

Den siste tiden har Sahporir Dwip vært en hovedrute inn i Bangladesh for flyktende rohingyaer fra Myanmar. Etter en hvilepause på øya drar de videre med båt til denne tangen, slik at de kan komme seg til en av flyktningleirene.

I dag blir vi imidlertid ikke møtt av en eneste rohingya.

Grensevakter passer på langs kyststrekningen på øya Sahporir Dwip døgnet rundt. Foto: Jacob Ehrbahn Politiken

Kort båttur

Vi hopper om bord i en elvebåt og legger etter et kvarters seilas til ved øya. Vi bytter til mopedtaxi og suser langs hullete veier gjennom et marked, og skrangler videre gjennom en liten jungel til motsatt side av Sahporir Dwip.
Før enden av veien hopper vi av ved en liten kystby med en moské, noen boder, et par kafeer og et kvegmarked.

Vi er virkelig ved veis ende. Lenger kan man ikke komme i dette sørøstlige hjørnet av Bangladesh. Og likevel. Veien ender med en brygge av betong – en bred, flott og svært lang brygge – som peker rett østover. Over mot Myanmar. I den brennende heten rusler vi ut dit, til vi står på en plattform med en liten paviljong.

Vi stirrer utover elven Naaf, som akkurat her, før den renner ut i Bengalbukta, er veldig bred. På den andre siden mot nord ser vi de vakre, blå fjellene i Myanmar.

Les også

Forstå: Hvem er rohingya-folket?

De kalles en av verdens mest forfulgte minoriteter, men vi har knapt hørt om dem inntil for tre uker siden.

De brenner

Så dreier vi hodene mot sør. Og det blir stille. Vi ser store røykskyer stige opp fra den trekledde kysten. Det kan bare bety én ting: At soldatene holder på å brenne ned enda en rohingya-landsby.

– Ja, de har sluttet brenningen mot nord. Nå har de begynt der borte mot sør, opplyser en mann fra den bangladeshiske kystvakten, som fra utkikksposten sin her har et godt overblikk over Myanmar-hærens aktiviteter på den andre siden.

Massevis av rohingyaer har lagt til ved denne bryggen, men så langt denne morgenen har det ikke vært noen båter i sikte. Kan det stemme at hæren der borte i løpet av fire uker har tømt landet for royingyaer?

– De siste tre dagene har det vært dårlig vær, og da kommer det færre båter. Men i går kveld ankom rundt 100 rohingyaer i kanskje 10 båter, sier kystbetjenten.

Motstridende meldinger

Kanskje stemmer det. Kanskje ikke. Vi får hele tiden motstridende meldinger. Dag to fortalte noen at de bangladeshiske grensevaktene ikke tillot flyktningene å komme inn ved overgangene lenger nord.

Det er imidlertid mer sannsynlig at det er soldatene på den andre siden av elven som sperrer veien. Myanmar-soldatene har også lagt landminer flere steder langs grensen, noe som har kostet liv eller lemmer for mange rohingyaer.

Like vanskelig er det å bli klok på nøyaktig hvor mange rohingyaer som har ankommet Bangladesh siden krisen eskalerte for drøyt fire uker siden. Rundt 450.000 anslår mer offisielle kilder. 600.000 skriver bangladeshiske aviser, noe som antakeligvis er nærmere sannheten.

Uansett så har det i verdenshistorien aldri flyktet så mange mennesker på så kort tid, ifølge tall fra The Economist. 120.000 rohingyaer i uka. Og det tallet kan som antydet fort være for lavt.

Akkurat nå prøver vi å finne ut av om trafikken virkelig er i ferd med å stilne. Det er derfor vi har dratt til Sahporir Dwip.

Hele tiden kommer det kveg fra Myanmar. Det er trolig flyktningene sin etterlatte husdyr som en eller annen nå tjener penger på. Foto: Jacob Ehrbahn Politiken

Kyrne fra Myanmar

Vi er ikke de eneste som ser utover elven. Grupper av menn spankulerer ut langs den lange bryggen og begynner å ta selfier med elven og den brennende landsbyen i bakgrunnen.

En håndfull unge menn i plettfrie sandaler og dyre T-skjorter forteller at de er studenter fra hovedstaden Dhaka som har reist den lange veien for å se om det er noe de kan hjelpe rohingyaene med.

Når vi foreslår at de kan reise til flyktningleirene og gi en håndsrekning, blir de fjerne i blikkene.

En større gruppe menn i elegante muslimske klesdrakter kommer fra en moské i Dhaka og har samlet inn en del penger som de nå vil bruke på sine muslimske brødre og søstre i flyktningleirene. For eksempel vil de gjerne bygge moskeer og kjøpe nye burkaer til kvinnene.

Båt med kyr

I øyekroken ser vi en båt nærme seg. Det er ingen flyktninger om bord. På begge sider av båten er tre kyr fastspent. De henger fra rekken med en løkke rundt halsen, mens de tunge kroppene deres vrir seg i vannet. Bena rykker mens kyrne i dødsangsten viser det hvite i øynene.

Vi trodde i utgangspunktet at det som regel var bangladesherne som solgte kyr til Myanmar, men handelen foregår åpenbart også den andre veien.
Så avbryter kystbetjenten tankene våre.

– Rohingyaene lander jo også noen ganger på den sandbanken der, sier han og nikker ut mot et sted ca. 1,5 kilometer lengre sørover.

De døde skyller i land

Før vi begir oss bortover stranden stanser vi ved kvegmarkedet og spør en skjeggete fyr hvor mye av kveghandelen som går fra Myanmar til Bangladesh.

– Før i tiden var det for det meste vi som solgte kyr til dem. Men de siste ukene har de hatt en hel masse kyr til salgs, så nå er det mest vi som kjøper av dem.

Akkurat, det sier seg vel selv at når rohingyaene – som i stor grad er bønder – tvinges på flukt, så er det grunnlag for å tjene gode penger på det de er tvunget til å etterlate. Kveg, for eksempel.

Et stykke nedover stranden lukter det skikkelig ille. Og ikke uten grunn. Skylt opp på elvebredden ligger tre døde kyr, halvt oppløste og med smilende hodeskaller. Det ene kadaveret er oppblåst som en stor gul og lilla ballong.

Rohingya-flyktninger får et måltid mat på en parkeringsplass Khariakhali, steder der flyktningene ankommer fastlandet fra øya Sahporir Dwip. Foto: Jacob Ehrbahn Politiken

De overlevde ikke båtturen.

– De ble kvalt, sier en gutt på rundt 12 år, som ser ut til å ha god oversikt over hva som foregår.

Døde mennesker

Han løper rundt sammen med en større flokk unger som bor i noen hus nær stranden.

– I morges kom det en båt med rohingyaer bort dit, sier gutten, som peker ut mot sandbanken.

– Og i forgårs så vi to døde rohingyaer akkurat her på stranden. Soldatene kom og fjernet dem …

Vi går videre og passerer et utkikksskur hvor en patrulje grensesoldater sitter i ly for den ubarmhjertige sola. Det er fire dager siden det kom en rohingya-båt, sier lederen. Kanskje er det noe han har blitt beordret til å si.
Sant er det ikke.

Vi har snakket med flere flyktninger som har ankommet i løpet av de siste par dagene.

Selv om vi blir værende til lenge etter solnedgang og lytter til de tunge dønningene fra Bengalbukta som ruller innover den andre siden av sandbanken, ser vi ingen rohingyaer nærme seg.

Tidlig neste morgen setter vi oss inn i vår innleide minibuss og ber sjåføren Alam om å kjøre oss og tolken Mahmud til Balukhali, som ligger rundt 30 kilometer nord for Teknaf, hvor vi har slått oss ned.

Faren ble drept

Kanskje er flyktningtrafikken i ferd med å roe seg. Det er imidlertid ikke noe problem å finne rohingyaer på disse kanter. Vi har ennå ikke besøkt flyktningleirene som har skutt opp med rakettfart de siste ukene. Den største av dem skal ligge i Balukhali.

En 19 år gammel flyktning forteller at hun er gravid i åttende måned. Hun føler seg dårlig og blir undersøkt av en lege fra organisasjonen «Muslim Care Malaysia». Hun får noen tabletter, de andre rohingyane følger nøye med. Foto: Jacob Ehrbahn Politiken

Allerede etter 10–15 kilometer begynner vi å se rohingyaer på veien. Noen sitter i små grupper i veikanten og ser ut som om de venter på et eller annet. Kanskje en savnet slektning. Andre går i veikanten bærende på sekker eller andre ting. Og noen har bygget midlertidige hytter inne mellom trærne.

Jo nærmere vi kommer Balukhali, jo flere mennesker er det på veien. Nå møter vi også stadig flere overfylte mopedtaxier og lastebiler fylt med nødhjelp.

På terrassene har man reist hytter av bambus og plastikk. For det meste svart plastikk, men også blått og oransje her og der.

Bare i dette området alene bor mellom 250.000 og 300.000 rohingyaer. Det tilsvarer en by på størrelse med Bergen. Reist på fire uker.

Vi parkerer i veikanten. På den andre siden av en dyp grøft fylt med sølevann står en gutt foran en hytte og børster tennene med kullpulver på en finger.

Kan vi snakke med foreldrene hans? spør vi.

– Faren min ble drept …, lyder svaret.

Hva skal man si? Ingenting.

Balukhali-leiren fantes ikke for fire uker siden. Nå er det den største leiren for rohingyane. Foto: Jacob Ehrbahn Politiken

Vi tar tre skritt til siden og starter i stedet en samtale med nabofamilien som har tent opp i ildstedet og er i ferd med å forberede frokost. Far, mor og sju barn i alderen 3 til 14 år.

– Vi har vært her i fire dager, sier det mannlige overhodet, som presenterer seg som Mahmuddullah.

Samme historien

Han forteller en historie vi allerede har hørt mange ganger i forskjellige varianter: En gruppe soldater kjørte inn i landsbyen deres, som het Hanza, og ba dem om å forsvinne. Det er to uker siden.
Nå tar kona over. Hun heter Salama og er fra seg.

– Jeg så soldatene skjære bein og armer av folk, roper hun over grøfta.

– Det var folk jeg kjente godt. Naboer … Så løp vi opp i bakkene og gjemte oss. Vi rakk ikke å ta med oss noen ting. Der lå vi i fire dager mens de brente ned landsbyen vår.

Hun løfter på klærne sine og stikker frem føttene sine mot oss.
– Bare se hvor ødelagte tærne mine er av å gå ut til grensen … Vi vil ikke tilbake til Myanmar, for da vil hæren hakke oss i stykker eller skyte oss.

Slik er velkomsten i Balukhali.

Vi fortsetter bort til stedet hvor en slags hovedgate slynger seg gjennom leiren. Det er en bred, gjørmete sti, og den fører rett inn i noe som ingen mennesker frivillig oppsøker.

Aftenbladet/Politiken

Publisert:

Mest lest

  1. Mann (18) kjørte i 230 km/t i Ryfast mens han filmet med mobilen: – Jeg blir sint og opprørt

  2. Familie­selskap skal være grunn til flere korona­smittede i Stavanger

  3. Person skadet i alvorlig hendelse på Austrått

  4. Fire ansatte korona­smittet hos ConocoPhillips

  1. Myanmar
  2. Bangladesh
  3. Folkemord